Nydelig
bok om minner om moren.
Hva man gjorde og ikke gjorde. Hvordan man aldri kan
være forberedt på mors alderdom og død.
Jeg har lest dokumentaren til Wencke Mühleisen: "Kanskje
det finnes enda en åpen plass i verden" Det er en sterk
roman om hennes liv. Den har fått kjempeflotte omtaler rundt om i Europa og
skal gis ut i mange land. Fantastisk bra!
Den bør man lese før man leser boka
hun kom ut med i år, 2017. For å få en større forståelse av hva hun har opplevd
og hva hun føler i dag, boka er en brevroman og heter “All gjeldene fornuft" Den er også veldig bra.
Jeg er jo litt nysgjerrig på denne damen og fant en bok jeg ikke hadde lest denne boka som
kom ut i 2010.
Veldig bra bok, den minnet meg
om meg og mitt forhold jeg fikk til mor på slutten av hennes liv.
Jeg leste den og minnes med tårevåte
øyne. Sterke minner om en mor, hva hun stod for og hvem hun var.
Bildet ligner faktisk på moren min, håret og energien.
Om boka:
Moren har blitt 85 år i 2006. Da blir Wencke oppring av sin mor som
forteller at hun har fått bekreftet kreft og vil antagelig leve i 3-6 mnd. til.
Nå er det mor som trenger all den omsorg som hun har gitt sine fire barn.
Hennes arbeid og det viktigste i hennes liv var omsorgen for mann og barn. Slik
så mange andre mødre på 50 tallet gjorde. Da var det først for barna og
deres ved og vell, så når de ble eldre og flyttet ut kunne hun ta jobb i et
regnskapsfirma. Ellers var det hjemmelaget mat og alt det huslige som var i
sentrum.
Moren som var den perfekte husmor når de var små skammer seg over at hun må
ha hjelp i dag, når hun trenger det. Har dere tid til å komme hit hele tiden
da? Kan dere ta fri fra jobben for å hjelpe meg? Dere er jo så travle...
Moren levde i et ikke enkelt ekteskap skjønner man. Faren var tysk og de
traff hverandre på en bro i Kongsvinger rett etter krigen. De giftet seg i 1950
og krigen var det aldri noen som snakket om hjemme hos dem, eller når de var i
tyskland. Moren fikk en blåveis på øyet en gang de prøvde å ta det opp under et
familietreff i Tyskland.
Faren og familien mistet alt i Slovenia under krigen og flyttet til
Østerrike
De ville at det skulle være den store kjærlighetshistorien og de fikk 4 barn
sammen.
Det var først i 1978, da hun var 25 år gammel og bodde i kollektivet som det
skrives mye om i boka
"Kanskje
det finnes enda en åpen plass i verden" at hun fikk vite av faren
at han hadde vært tysk soldat i Norge under krigen.
Barna ble to språklige og vokste opp både i Norge og Tyskland. Faren mistrivdes i
jobben han hadde på Dale Fabrikker og tenkte å stikke av til Australia. Moren
reiste etter og fikk stoppet han, det samme skjedde i Kristiansand seinere, da
han rømte, men kom hjem.
Wencke så opp til sin far var glad i han som barn, han døde i 1996 og jeg
satt ved hans side som en veloppdragen dødsengel sier hun i boka. Selv om man
fra boka over var et elsk-hat forhold.
Moren var mamma, som var så pen og lyste opp hverdagen hjemme. Hun snakket med
alle og var ofte litt frekk. Bilen var friheten til moren, der hun vakker,
smart og elegant kom seg frem og tilbake.
Det er gode minner som hun alltid vil bære med seg selv hvor ulike de var,
men moren støttet henne alltid.
Når mamma dør, det hadde hun forbedret seg på trodde hun, men det blir aldri
slik man forventer. Moren likte ikke at barn og barnebarn gråt over at hun
skulle dø.
"En gang voktet hun mine første skritt, nå vokter jeg hennes
sist", skriver hun.
Det er tøft og brutalt å miste en mor og det tar sin tid å bearbeide sorgen
og rydde hus og dele innbo. minnene som ligger i mors ting, vakkert
skrevet.
En vakker følelsesladet og personlig bok skrevet om mor, som var der og
forblir der i minnet til en dag vi selv har byttet roller, fra barnet vi var
til pleien vi selv trengte og at hun (vi) står i en urne på kommoden.
Utgitt 2010
Gyldendal
145 sider
Lånt på biblioteket
Bilde har jeg tatt av Wencke Mühleisen, fra et Tv intervju.