Viser innlegg med etiketten Verden som var min. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Verden som var min. Vis alle innlegg

søndag 30. august 2020

Ketil Bjørnstad "Verden som var min" Siste tiåret


Et storverk om vår tid er ferdig skrevet!

Dette er bok nr. 6.og den siste i serien om «Verden som var min» om alle hendelser, tidsbilder og livet generelt gjennom de siste 60 årene, sett fra Ketil Bjørnstad sin synsvinkel. Vi følger Ketil Bjørnstad gjennom disse seks bøkene fra han er en liten gutt i Bærum, til han nå ser alderdommen i øynene.

Denne boka er nok den mest personlige boka i serien. Her opplever han at moren dør og bare 9 mnd. etter dør faren hans. Ketil forteller om hvordan faren døde og det var en skremmende opplevelse å høre om og som jeg ikke trodde var mulig, men så er det helt vanlig.....? Var det det som skjedde med min egen mor? 

Jeg elsker de flotte refleksjonen om, da han er på turer, det er han hele tiden.  Det er for det mest jobbturer, men også andre familieturer. For å nevne noen er der har og datteren F og kona C er på den Kinesiske mur og seinere, når de drar for å besøke de som F. bodd sammen med og lekt med før hun ble adoptert fra Kina og inn i hans og C familie.

2010, askeskyen, askefast ja, helt nye ord og Ketil var i Frankrike. Jeg opplevde også å bli sittende fast med en skoleklasse i London.  Det var ganske så nervepirrende. Herlighet det var sykt! Men, vi kom oss hjem med en buss til Frankrike krysset mange grenser før vi tilslutt kom oss til København etter et døgn. Videre båten til Oslo. Det var hysteriske tilstander over alt, en opplevelse for livet.

Ketil som sliter med flimmer og drar til København for flimmer operasjon. Er virkelig sykehus tilbudene så dårlige her hjemme? 
2011 og 22. juli i Oslo og Utøya er noe som har gjort Ketil skikkelig engstelig. Vi får vite om og repetert utrolig mang terror aksjoner som har vært de siste årene, ikke husket jeg på at det var så mange. 
Han tar opp en del etiske situasjoner som jeg er helt enig med han og er uhørt, eks kollekt børsene som går rundt under minneseremonien, etter Utøya. Der de sitter alle som har mistet noen og kreves for penger i sorgen... det var å trampe i klaveret.

Fremmedfrykten og innvandring tar han også tak i og har meninger om. Jeg måtte le der han harselerte over at han skulle søke penger til sin egen religion "En passende Gud". 
Hans samarbeid med Kari Bremnes var så vakkert, jeg dannet meg så fine bilder av det samarbeidet. (Jeg har CD og måtte spille den).

Brannen i Lærdalsøyri i 2014 og Kjell Nupen som dør, er det så lenge siden? Godt å få repetert noen fakta.
Det var ikke bare å få denne serien på seks bøker godkjent hos Aschehoug, men forlags-sjefen reddet situasjonen og takk for det.
Ketil liker ikke negativ omtale og han er ganske så krass når han omtaler enkelte journalister. Men, hvorfor har Ketil så imot Morten Strøknes, han er livredd han?
 Han som skriver så bra bøker?
I denne boka bretter Ketil Bjørnstad ut mer av sine egne tanker og meninger en før. Det har blitt en bok hvor vi kommer han og hans familie nærmere. Han begynner å innse at han har blitt eldre og det er skremmende og han er livredd for at katastrofer skal ramme han og hans lille familie.
Tiden går også litt for fort ang utviklingen av musikk. Han peker på strømmetjenesten og alt som forsvinner. Ingenting er som å holde en LP plate i hånda, se bilder og se hvem som spiller osv., jeg er så enig. 

Er reflekter og flott bok, den kunne gjerne vært lenger. Det har vært en fantastisk jobb Ketil Bjørnstad har gjort! 
Gratulerer!
Fantastisk bra lest av Anders Ribu

Spilletid 29 t og 13 min. 
Utgitt på Lydbokforlaget
Lytteeksemplar


Hele serien:1.  Sekstitallet, -verden som var minBarndom
2.  Syttitallet, han satser på musikken
3.  Åttitallet, - Oda, musikk, jappetid, Sandøya,Treholtsaken
4.  Nittitallet,   aktiv, flytter, gifter seg med C. Oslo, Paris,osv.
5.  Tyvetallet, livet endrer seg i familien, med barn og foreldrene
6.  Siste tiåret

Linket opp til :Smakebit på søndag

lørdag 17. august 2019

"Tyvetallet" av Ketil Bjørnstad

Bjørnstad gutten får barn og livet endrer seg på mange måter for han.

Enten liker man måten Ketil Bjørnstad skriver på eller så har man gitt opp og sier at man ikke liker bøkene hans, det er min konklusjon.
Jeg storkoser meg med dem og var veldig glad når lydboka kom, men Anders Ribu som leser som en drøm. Tykke bøker er vanskelig å komme i gang med, men lange lydbøker er sjelden lange nok. Elsker å bla litt i boka og lese om igjen detaljer. 

År 2000 og overgangen gikk helt knirkefritt, ingenting av all skremsler om at merkelig ting skulle skje, datasystemer og alt skulle kollapse og bryte sammen, men nei da!

Han forteller morsomt om jazz konserten, der de trodde at alt hadde gått til helvete.
Ketil og Erik Bye samarbeider «To The bitter end» for Erik sin del. Erik dør og flere rundt han, det er en vanskelig tid. Vennen som har mistet sin sønn i et selvmord, noe så meningsløst, og han hadde ikke ingen ting å gi han av trøst.

Et gjennomgangstema er Lindholms død, hans gamle lærer som han stadig kommer tilbake til, for de fikk ikke gjort opp seg i mellom, etter aviskrangelen. Heldigvis møter han tilslutt kona hans, spillelærerinnen Amalie som gav han så mye, et sjarmerende møte.
Treholt saken er også gjennomgangstema i boka, jeg husket ikke at han holdt på å dø på Kypros. Det er utrolig hvor involvert han var i denne saken.

Reiser, ååå herre gud som han reiser, til Svalbard med Erik, Taiwan med Terje, i Bangladesh med C og hvor mange ganger var han i USA? Oy, pluss alt han forflyttet seg i Norge fra Nord til sør, hele tiden på fart. Jeg skjønner nesten ikke når han rakk å skrive alle bøkene han skrev i den perioden. Han samarbeidet med Liv Ullmann om en biografi (den har jeg ulest i bokhylla) om Ole Bull og triologien, pluss all musikken han skrev.
Han forflytter seg hele tiden og hans redsel for at noe skal skje er til stede hele tiden, en angst som dirrer i han.

Åsta ulykka var tragisk, husker det godt, det var en planleggingsdag på jobben i Elverum og det var blålys hele dagen forbi vinduene på skolen, forferdelig. Den skaket opp meg og mitt nærmiljø på en spesiell måte, å få dette så nært.
Oslo endres som alle andre steder og Benjamindrapet på Holmlia i 2001, husker vi alle. Tvillingtårnene like så, forferdelig. Truslene er over alt.

De flytter til eget hus, han og C. Skavlan søsknene styrer fredagskveldene og de har begynt å diskutere. Skal vi få barn?
Han var 48 1/2 år når de startet med adopsjonsprosessen. De ønsker seg ei jente fra Kina, men før det må det til mange møter om de er skikket til å bli foreldre, har økonomi til det......osv. Etter et veldig langt svangerskap og frustrasjon får de svaret de ventet på. Lykke, de hadde fått tildelt en datter. Her på Nordstrand skal datteren deres bo, sier Ketil. De får bilder av F- datteren som de skal adoptere fra Kina.  Er alt en drøm etter alt man har vært igjennom?
Vi har selv vært igjennom adopsjonsprosessen og blitt veid og målt i stort og smått om meninger om ditt og datt. En forferdelig anstrengende og utmattende tid, som Ketil beskriver veldig godt.

Foreldrene eldes og faren får hjertesvikt, de trenger mer og mer hjelp. Livet til Ketil endres totalt med F i huset, han ser annerledes på folk, barn og omsorg generelt. Huset forandret seg og rutinene endres. Foreldrene finner seg tilslutt til rette på Uranienborg hjemmet på slutten av tyvetallet.

Alle vennene han har og klare å pleie kontakt med er imponerende. Han er en følsom person som blir keitete og sjenert i selskap med dronningen når han spiller på hennes 70 årsdag, det er rørende han har mye selvironi.
Ensomheten i bilen, flyet eller bussen der han fraktes til en konsert etter den andre liker han på en måte også, jeg skjønner godt han har behov for litt alene tid, med så mange jern i ilden.

Terrorfrykten og hvordan Norge er med i kriger opptar han, veldig mye. Han har en spesiell dødsangst, men går ikke til lege med sitt eget hjerteflimmer, før han havner under kniven han også....

I denne boka kommer vi nærmere han og hans følelser for alt hva som skjer i verden, med venner, han selv og familien som både har fått et nytt medlem og den kjærlige omsorgen han har for både F og foreldrene som trenger hans hjelp. Hans indre følelser er vakkert beskrevet!

Gleder meg allerede til siste boka!


Aschehoug 2019,
Sider 827, Leseeksemplar
Lydbokforlaget 2019
spilletid 29.41, Lytteeksemplar




Dette er en serie med bøker som Ketil Bjørnstad driver og skriver: Verden som var min:

1.  Sekstitallet, -verden som var minBarndom
2.  Syttitallet, han satser på musikken
3.  Åttitallet, - Oda, musikk, jappetid, Sandøya,Treholtsaken
4.  Nittitallet,   aktiv, flytter, gifter seg med C. Oslo, Paris,osv.
5.  Tyvetallet, livet endrer seg i familien, med barn og foreldrene
6.  Siste tiåret

mandag 17. september 2018

Bjørnstad Ketil "Nittitallet"




Det grensesprengende tiåret - 4 bok i Verden som var min

Ketil møter den store kjærligheten C i Oslo etter at han ble intervjuet av henne. Han klarer ikke få henne ut av tankene. Han har da tilbrakt mange år på Sandøya, med "Den andre "tekstilkunstneren". Det samlivet varte i 16 år, han tok oppbrudd fra alt han hadde trodd på og menneskene han var så glad i. Det ble en tøff avgjørelse hvor han dro fra nesten alt, han hadde bygget opp og var glad i.
Han kastet seg ut i mange ulike jobber og prosjekter i Oslo, med mange ulike musikere. Ketil møter igjen folk han tidligere hadde som venner, nye venner og folk som Jens Stoltenberg som han engang i tiden hadde som elev. Livet hans endres totalt.

Ketil bryter opp og flytter fra Sandøya, tilbake til Oslo. Han ble kjæresten til C. De reiser til New York og det ender med at den kvelden de skulle på en konserten de dro dit for, da åpnet han seg for C og fortalte om seg selv. Han fortalte om maten han hadde kastet opp og hvordan han ville skjule sine skavanker og alle løgner.

Han har mye selv-ironi, som da han gikk på en alt for lang skitur og er støl i dage vis etterpå. Og han som ikke kunne prute da de er på tur til Marokko ler C av han. Han giftet seg med sin C. i -93. Catharina Jacobsen, journalist. 

Litt morsomt at han går rundt og leter etter inspirasjon og blir tipset om en mann ved navn John Donne. Han blir inspirert av John Donne, han var en engelske barokke poeten. Jeg har akkurat lest  Mytting "Søsterklokkene" og der var presten i boka også svært opptatt av John Donne. Morsomt!

Treholt saken er stadig aktuell i Ketil sitt liv, får han benådning? Hans unge kone Shelly har en dødelig diagnose, men er enda ikke dødssyk. Hun hadde møt Treholt i Drammen fengsel og de ble gift, en livsglad og flott kvinne som spredde lys rundt seg, sier Ketil. 
Hun sonet ferdig og flytter inn en loftsleilighet og venter på at Arne Treholt skal bli frikjent, han sitter på Ila. Ketil, vennen og Shelly kjemper for Treholt og en dag etter 8 og et halvt år blir han benådet, men det fikk ikke Shelly oppleve, hun døde.

Jeg hadde aldri tippet på at han var så sein med å akseptere mobiltelefon og data bruk, det forundret meg. Han var en beskjeden gutt på mange måter, litt sjenert, men samtidig ganske frempå mange ganger. Utfordringer er iallfall noe han liker og hoppe inn i, så han er en uredd fyr. Det skjer utrolig mye  på alle fronter for han og ellers i samfunnet.

Året 1996 husker jeg veldig godt da Vassdalenulykken skjedde, en nabogutt som jeg var barnevakt for i ungdomstiden var en av de 16 unge menneskene som døde under militærøvelsen da skredet gikk i Vassdalen. Trist sak.
Det var det året Ketil og C. flyttet til Paris for to år. Det blir to flotte år og der treffer de mange kjente personer, som blant annet Ferdinand Finne og forteller om han. Liker godt at Ketil og C, som da har blitt en skikkelig europeer, storkoser seg på hytta i Søndre Land, der fikk de koblet av.

Ketil og alle hans musiker venner er det fint å høre om, utrolig morsomt, særlig når jeg var ungdoms venn med noen av dem han skriver om. 
Ketil som hele tiden referer til flyulykker og er opptatt av det slik som moren sin. 
Tenk å være så mye på farten som han var, det må ha vært til tider ganske slitsomt. Han var på reiser over hele verden i et sett. En veldig urolig tid, hvordan fikk han tid til å forberede seg og skrive alle bøkene som han skrev. Det ble 11stk på 90 tallet. Eller12 stk teller jeg i begynnelsen av boka.

Han spilte jo med så mange ulike personer, sjangere og med svært ulikt musikk uttrykk. Fra Klassisk, viser, jazz osv. For eksempel: Glad han nevner Edith Södergran, åååå jeg elsker den plata med Lill Lindfors og mange flere han nevner i boka.
Imponerende, men skjønner at han var på grensen til kollaps mer enn en gang, han drev nærmest rovdrift på seg selv

Dette er et imponerende verk, den er ryddig, informativt og han tar oss med på så mange hendelser i politikk, nyheter, sorger, kjærlighetsrus, turer og gleder slik at man får mange knagger å henge årstallene på. Jeg måtte finne fram Paris kartet også, når han bodde der. Han har også skrevet en bok med mange tips ang Paris: Dager og netter i Paris.

En fantastisk reise gjennom 90 tallet har jeg vært igjennom i denne bok. Et fantastisk erindrings verk over 90 tallet lest av Anders Ribu. Det virker som Ribu har koser seg med å lese denne boka. Veldig flott å kunne lytte til Ribu  lese og følge med i boka, når det gikk litt for fort, eller jeg ønsket å fordype meg i hva som virkelig ble sagt

Imponerende og bra! Denne og 70 tallet er de beste bøken i serien så langt, synes jeg.

Hvor var jeg på 90 tallet undrer jeg meg over mang en gang, i denne boka.
Var det virkelig da det skjedde?  ... og var det virkelig så mye som skjedde? 
Spennende å bli minnet om!
Jeg var mest opptatt av å være småbarnsmor til tre, være sauebonde, ha 100 % stilling i vg. skole og være kunsthåndverker. Ja, da sier det seg nok selv at jeg synes denne boka var informativ og flott.
Takk for en ryddig flott bok, med så mye info og minner. 

Bok,Aschehoug 2018,
776 sider. Lese eksemplar
27t. 25m. Lytte eksemplar.


Dette er en serie med bøker som Ketil Bjørnstad driver og skriver: Verden som var min:

1.  Sekstitallet, -verden som var minBarndom
2.  Syttitallet, han satser på musikken
3.  Åttitallet, - Oda, musikk, jappetid, Sandøya,Treholtsaken
4.  Nittitallet,   aktiv, flytter, gifter seg med C. Oslo, Paris,osv.
5.  Tyvetallet, livet endrer seg i familien, med barn og foreldre
6.  Siste tiåret

tirsdag 28. november 2017

Bjørnstad Ketil,"Åttitallet"


Tredje bok i Ketil Bjørnstad sin selvbiografiske bokserie

Sandøya og "den andre " er hans faste holdepunkt i livet på åttitallet. "Den andre" og Ketil har et fint og åpent forhold hvor de diskuterer alt fra kunst til politikk. De får ikke barn og det plager Ketil litt. Han beskriver sin kone som hun etterhvert ble, etter 15 års samboerskap på en god og hyggelig måte. På Sandøya har han gode venner og han får han medhold og sympati hos dem, mens folkene der kunne han kommet nærmere inn på, vi hører bare at de hygger seg og drikker vin.
Bortsett fra Eivind Hermansen, som lærer han alt om rock, om grupper som De Press, Andrej Nebb osv. og Leo Richard som han har de gode samtalene med. Arkitektvennen Ingvar og snekkervennen Harald hører vi også litt om.

Ketil født i 1952 er en svært egenrådig og selvsentrert person, han ser på seg selv i denne boka med et humoristisk tilbakeblikk som er litt mer dagbokpreget enn de to første bøkene i serien. Han er i denne boka 28-38 år gammel. Han begynner å beskrive seg selv som gammel på slutten av åtti tallet.
Kan det skyldes at han har begynt å legge på seg igjen for vekten og oppkast som han drev med i begynnelsen av boka hørtes utrolig slitsomt ut. Han var tydeligvis ikke klar over at han hadde utviklet sykdommen -bulimi, men han kom over det på egenhånd.  Det må ha tatt utrolig mye energi og skjule dette, viste virkelig ikke kona om det?

Det er mange kjendiser han omgir seg med og Lill Lindfors er en av dem han beskriver på en ydmykende og stolt måte, tenk at hun vil samarbeide med meg?
Mange av de andre lystrer han som en tinnsoldat f.eks.: Kjell Bækkelund som han ser opp til i begynnelsen, men som han tar avstand fra når han skriver negativt om han etterhvert.
Paulsen brødrene Paul og Jon fra Nesøya er det alltid morsomt å høre om. Jon kjente jeg som ungdom, viste ikke at han drev platestudio, slik er det med flere i boka uten å nevne flere navn.
Men, å skrive side opp og ned om bryllupspresang til Trond Viggo og Kristin blir i overkant mye prat og kjedelig.

Jeg vet ikke helt om jeg tror at Roy Jakobsen lo av folket på Sandøya, og sier han ikke "tror ikke på ideologiene om katt og kaniner". Roy hadde jo selv reist til Helgelandskysten for å prøve å leve ut drømmen som småbruker på hjemplassen til besteforeldrene.

Boka Oda likte jeg fantastisk godt, den kom i 1983 og jeg måtte bla litt i den. Jeg var så begeistrer for LP platene "Leve Patagonia " når den kom på 70 tallet og dette ble en slags oppfølger. Spennende å høre hvordan han fikk tak i fakta- stoffet til boka. Samarbeidet med Brikt Jensen var verdifullt for han. Jeg viste ikke at man fikk så mye råd og veiledning når man skriver. Det må jo både våre skummelt og bra.
Bingo hadde jeg faktisk også stående i bokhylla, har jeg lest den? tror ikke det. 
Han velger å gå over til popp musikk og Inger Lise Rypdal synger hans viser, han beundret henne.
 
Treholt-saken brydde han seg egentlig ikke så mye om i starten, når Treholt ble anklaget for spionasje i 1983, men så får han sympati med han. Etterhvert når han ser hvordan media og politiet jobber. Han har rett i mange av sine synspunkt og mange fine refleksjoner over media og politiets makt i samfunnet, hvordan de styrer det. Han blir helt besatt etterhvert av saken og det utvikler seg til en vennskap mellom disse to. Han gikk helt inn i dette og engasjerte seg voldsomt, noe som skadet han som kunstner og forfatter på mange måter. Med trakasseringer i brevs form osv.
Treholt saken dekker han veldig om stendig, kanskje alt for mye etter min smak, så det blir til det kjedsommelige. 

Mai 1985, ja hvem husker ikke hvor man var da? jeg husker ikke hvor jeg var når Oddvar Brå brakk staven, men når Norge vant i MGP, det husker man. Da var jeg på mimrefest sammen med dem jeg tok svennebrev som Gullsmed 10 år før, i skikkelig pastellfarget kostyme, med rosa øyenskygge. Det var gøy!

Han beskriver sitt forhold til Ole Paus så bra, "Vi ser så lite til hverandre, og snakker lite sammen, men er uunnværlige for hverandre. Hver gang vi treffes er kjemien på plass. Godt med slikt vennskap!

Hans tro på egne prosjekter er formidabel, han blir høy på seg selv og tror han mestrer alt som da han skal sette opp teater-stykket i Bergen. De kan jo bare kjøpe seg et hus i Bergen. "Den andre" har bein i nesa og sier klart ifra at, du må ikke tro at de vil sette opp mange stykker skrevet av deg...


Vi kommer til 1988 og han har plutselig ikke penger, må låne, slik går det når man lever over evne. Det som forundrer meg var at han var treg med å skaffe seg data-utstyr og ikke så verdien av det som hjelpemiddel. "Slette tasten likte han?" Hadde han slettet for mye?

Han hadde hus på Sandøya og leilighet på Frogner, hva klager han over?

Fly og flyulykker er tematikk i denne boka også. Han har i flere av sine bøker skrevet om temaet og han hadde voldsom angst for å fly, men den har gått over. Jeg synes det er fint at han minner oss på hvor farlig det er å være turnerende utøver, bussulykken med Alex og Marius Muller, det er en del av fortellingen. Dårlig økonomi og dårlige biler, det er en dårlig kombinasjon med lange dager og lite søvn som det ofte blir når man er ute på turne.

Han snakker om anmelderne som legger han for hat, de er også mobbere. De har en forakt og glemmer aldri, sier han. Han er kanskje litt vell hard her, men jeg skjønner han.

Han skriver om de andre som levde jappelivet, men han gjorde det i aller høyeste grad synes jeg når han deler ut driks som en galning i Paris og lever et overdådig liv. Hadde eget rom på hotellet og dro med naboens datter på dagstur med henne til Bergen med fly? Spennende det han forteller om oppsetningen av "Ildlandet" og alle endringene som skjer.
 
Alt dette var det jeg synes var jappete og alle møblene han beskriver, som man måtte ha. Han var en japp selv, eller for å si det på en annen måte. Han kunne umulig ha noe særlig normalt forhold til penger, noe han på slutten av åttitallet også bekrefter når boka hans ikke blir hovedbok i Bokklubben. Så han har selv-ironi og en åpenhet om sin galskap om å leve livet som ikke jeg kunne på den tiden, det skal han ha. Men, det blir litt kvalmt å lese om at han synes andre var japper.

Jeg liker at han forteller at han er flau over å være blant kjendisene. Hater å bli fotografert og føler seg utenfor seg selv når han er i sentrum. Sjenert og tørr ikke å si noe når han møter Paul Simon i heisen. 
Hans historier om at han var et mobbeoffer ligger også naturligvis langt inne i hans bevissthet og kommer frem i slike settinger. Han betrakter seg selv som klossete i spott-lyset!

Tenk på hvor stor produksjon og aktiv Ketil Bjørnstad var, (og er) imponerende spør du meg! Var på turner rundt om i landet, med klassisk musikk, skrev bøker, teaterstykker, og samtidig drive med sine plateutgivelser og organiserer alle syngedamer, komp, lyd osv.

Han er en imponerende mann, man kommer ikke utenom det.
Jeg synes også at han i denne boka er flink til å fortelle hva han hører på og liker av annen musikk enn den han jobber med selv, det er fint!

Jeg liker denne serien og synes den er fin!  Et stort verk, en morsom refleksjon av tiden og fin gjengivelse av tidsånden!


Anders Ribu er en fantastisk bra oppleser! Han tolker og gjør boka mer spennende og lytte til som lydbok, når boka er så tykk.
Dette ble noen tanker om en svært tykk bok, noe tatt med og mye ikke nevnt.

Produsert av: LBF                Lydbokforlaget

Først utgitt: 16.10.2017                                                                                                              
Spilletid: 28:05:02                                                                                                                                  
ISBN Lydfil: 9788242165435                                                                                                   
Målform: Bokmål                                                                                                                      
Sjanger: Roman

Min personlige start på åttitallet var kjøp av småbruk og jobben med med sau, kunsthåndverk, etterhvert unger og lærerjobb i Elverum. "Drømmen om livet på landet og den grønne bølgen". 
Jeg er -55 modell og flyttet hjem fra København, etter å ha bodd og studert der på slutten av 70-tallet. Hadde møtt mannen i mitt liv som var en stødig, trygg hedmarking. Den gang var det småbruk som var vår drømmen. Dette ble åttitallet (og nittitallet) for meg og jeg kjenner meg så godt igjen i det han skriver.


Dette er en serie med bøker som Ketil Bjørnstad driver og skriver: Verden som var min:

1.  Sekstitallet, -verden som var min, Barndom
2.  Syttitallet, han satser på musikken
3.  Åttitallet, - Oda, musikk, jappetid, Treholt
4.  Nittitallet,
5.  Tyvetallet
6.  Siste tiåret


Takk til Aschehoug for leseeksemplar,
den var god å ha ved siden av lydboka.
Den er på 797 sider.


Andre som har blogget om boka Åttitallet: Bjørnebok, Reading Randi


torsdag 11. august 2016

Bjørnstad Ketil "Syttitallet"



Handlingen er fra Ketil Bjørnstad sitt eget liv, det private og tidsbildet i verden.

OY! Dette er som en eventyrlig reise tilbake til ungdomstiden.  Her kom det mye kjent stoff opp i dagen fra gamle dager flettet inn med historiske hendelser fra den tiden. Alt dette er fortalt innimellom de vakre og velskreven små historiene til Ketil om å være forelsket, bli voksen, ta egne valg ang venner og smak både av musikk og hvordan man kledde seg. Den er nesten som en historiebok om tiden, på syttitallet som jeg kjenner meg godt igjen i selv om jeg er tre år yngre enn Ketil.

Unge Bjørnstad sliter både med å skal ha debut i Aulaen, ensomheten, søken etter kjærligheten og fedmen.  Jeg er mektig imponert over hans åpne fortelling og slit med fedmen som han fikk i ungdomstiden og som han skjønte at han måtte gjøre noe med, når han var 17år og vekten gikk mot 130 kg. At han gikk ned 56 kg er jo imponerende samtidig som han utviklet seg på så mange plan. Men, som vi skjønner på slutten av boka er det ikke et problem som går over, han sliter virkelig og er opptatt av vekta og det ligger i bakhodet hans hele tiden.

Det utgis en plate av Ole Paus som Ketil blir så imponert over, at han oppsøker han og de utvikler et livslangt vennskap som det skrives veldig mye om i boka. Ole ble en veldig god venn, inspirasjonskilde og musikker venn slik at han fikk nye interesser og så ting på andre måter. Dette ble en døråpner i musikken og en fortrolig venn som lærte han om klær, damer og livet.  Ole Paus var en skikkelig rundbrenn, festmann og livsnyter , som jeg aldri har brydd meg så mye om, egentlig musikalsk.

Bilde av Ketil Bjørnstad i 1979, fra coveret til "Leve Patagonia"

Ketil er en skikkelig  mann som spiller på mange strenger. Han skrev dikt, tar mange konsertoppdrag og skrev i avisen, plateanmeldelser o.l.  Han kom i et skikkelig litterrært basketak med vår lokale forfatter Knut Faldbakken, håper de har blitt venner igjen.
Han debutere og finner ut at å dra på turne med rikskonsertene og til Folkehøyskoler er fin og det gjør han mye. Slik ser vi hvordan han henter mye selvbiografisk stoff.  Mange av hans bøker handler om dette f.eks: trilogien  om Aksel Vinding, der vi hører om den sjenerte gutten som avstandsforelsket seg, slik han gjorde. Blir musikker som han og drar rundt. Flyskrekken han slet med og som han er ekstremt opptatt og referer stadig til flyulykker i boka, har han også skrevet bøker (Verdens Ende) om.

Han var på en måte en veldig sjenert og veslevoksen gutt i forhold til jenter, særlig med tanke på det han forteller om Paristuren og alle blomstene, med den ene. Samtidig syns jeg han har et fint forhold til kvinner som venner og er redd for å skryte om seg selv.  Selv om boka kanskje er litt navlebeskuende og personlig. Han kaller boka en roman, det skjønner jeg ikke helt?
Hans forhold og løsrivelse fra foreldrene og opprøret mot den klassiske musikken og tilhørigheten, hva skulle han velge. Han ville ha alt og være med på alt, det gav han mye fin læring og visdom.

Ketil følger med i tiden og det er mye politisk stoff, som jeg kjenner godt igjen i fra den tiden. Det er morsomt og veldig godt tatt på kornet. Hvordan han velger å bosette  seg ute på en øy, Sandøya med samboer, han omtaler henne bare som "den andre".
Sandøya er for han et fristed og jeg skjønner godt det, samtidig med at han er mye på turneer så lengter han mot Oslo og alt som skjer der.-sliker det jo....
Hans gode venn Ole Paus tipser han om han må lese Hans Jæger og Kristianiabohemen. Det ble et vakkert og anderledes album, helt ulikt hvordan han hadde jobbet før. Der han forteller historien om Kristianiaboheme og lager all musikken selv i denne fantastiske plata som kommer ut i 1979.

Nå bør plateselskapet benytte anledningen og utgi denne på nytt, slik at alle kan få høre den, mener jeg!

Denne fantastiske plata fikk jeg i 1979 av kjæresten min, han ble min mann og er det fremdeles.
Platen, dette trippelalbumet spilles til stadighet, så den er godt slitt i kantene.
Heftet som ligger inni har alle tekstene og masse info, fantastisk bra helhetlig produkt.

 Bildet fra heftet som er inni, de som var med på prosjektet.
 Det er morsomt å se hvordan de så ut i 1979.

Nå jeg først lette i platebunken fant jeg også igjen denne platen som det ble voldsom diskusjon om og salget ble stoppet, det var for blasfemisk. Det var ikke bare låten "Ja, vi elsker", men  også det for politisk synet som  LP-Coveret viser. Han omtaler denne plata i boka.

Til slutt:
Jeg har storkost meg med lydboka, naturlig vis var dette bare en smake bit!
Jeg kunne skrevet så mye, for den er spekket med god informasjon og livets, samfunnet, kunsten, mange personligheter, gode historier og hvordan kjærligheten kan være. Boka er skrevet i en lett historisk sjanger med morsomme begivenheter og tidsbilder.

ANBEFALES PÅ DET VARMESTE!

Jeg flyttet til inn i et bokollektiv i Thomas Heftyes gt. på Frogner i 1973 og kjenner igjen så mange av stedene og hva som skjedde der på den tiden. Både i kunsten, musikken, det politiske med AKP-ml og alt det andre med å flytte på landet "den grønne bølgen "osv (selv om jeg var borte, bodde i København 1975-77).  Utrolig morsomt!

Det stemmer ikke alt han skriver om flyet som styrtet i Asker. Han sier at det tok syv timer før de fant flyet, det stemmer ikke, for to av brødrene mine som var hundekjørere og drev med hundeambulanse ble utkalt som kjentmenn og var der bare et par timer etter styrtet. Jeg vil aldri glemme den julen. Det var en nabo og far til lillebroren mine sin kamerat som var kapteinen som førte flyet.
To av brødrene mine var aktivt med i redningen og de ville ikke snakke om det for det var helt forferdelig, med løse kroppsdeler over alt. Det var en spesiell og stille jul.

Fantastisk bra lest av Anders Ribu som alltid!
Løp og få tak i boka den er på 800 sider, så lydboka på øret er et fantastisk alternativ som varer totalt i over et døgn 27 timer og 36 min.

Dette er en serie med bøker som Ketil Bjørnstad driver og skriver: Verden som var min:

1.  Sekstitallet, -verden som var minBarndom
2.  Syttitallet, han satser på musikken
3.  Åttitallet, - Oda, musikk, jappetid, Sandøya,Treholtsaken
4.  Nittitallet,   aktiv, flytter, gifter seg med C. Oslo, Paris,osv.
5.  Tyvetallet, livet endrer seg i familien, med barn og foreldrene
6.  Siste tiåret

Produsert av: LBF,                     TAKK TIL LYDBOKFORLAGET FOR LYTTE-EKSEMPLAR
Serie: Verden som var min
Først utgitt: 29.07.2016
Spilletid: 27:36:16

Målform: Bokmål 

tirsdag 23. februar 2016

Bjørnstad Ketil "Sekstitallet, verden som var min"




En kronologisk episk fortelling om hva som skjedde ute i verden og med han på 60tallet

Vi følger Ketil sin oppvekst på Røa på begynnelsen av 60 tallet. Han bor sammen med broren Tormod som er tre år eldre og som han ser opp til, han kan alt og vet alt. Moren er kunstnerisk og har gått på kunstskole og tegnet store akttegninger og spiller piano. Hun jobber hele tiden, enten i fotobutikk, bokhandel eller som dekoratør på dagtid og sitter hjemme på kveldene å  retusjerer bilder, om hun ikke er sufflør på Den Norske Opera. Faren er ingeniør og veldig politisk aktiv, opptatt av alle utskytningene og månelandinger, urettferdigheter ute i verden og sport. Han har en drøm om en dag å kjøpe eget hus og det gjør de ved å kjøper en hytte ved Bjerkelunden på Ringstadbekk i Bærum. De er en samfunnsengasjert familie og har et åpent øye til alle trosretninger, meninger og holdninger, de fordømmer ingen.

Ketil er elev på Steinerskolen, har et sterkt indre selvbilde av seg selv og vill ikke at noen skal bry seg om at han venstrehendt og tykk, sier han . Han spille tenor i skolemusikken. Han begynner etterhvert og spillet piano og synger i kor. Men mest av alt vil han ikke bli lagt merke til, en 5. plass er den beste plassen man kan få, for da er det ingen som legger merke til en, mener han. En litt sær og spesiell gutt kan man tenke. På barneskolen/steinerskolen hadde han Mats som kamerat, han kunne og viste alt. Mhhh..de var ikke gamle guttene når de begynte å interesser seg for politikk, romfart, aviser osv... bare 8 år gamle var de opptatt av dette (det er det iallefall ingen 8 åring som er interessert i nå om dagen, da er det ipad og spill).

Mange venner hadde han ikke, men tante Svanhild i Gabelsgate var en av de han virkelig kunne snakke med og som han vil  gifte seg med (hun var 62 år og han 8 år når han mente det). Han likte best å være venner med jenter. Ketil elsker og forguder sin mor, for hun kunne og viste alt. Han ble så redd og lei seg hver gang foreldrene kranglet, for tenk om de ble skilt.

Jeg hadde nok trodd at boka skulle ha mer fortellinger fra popmusikken (eller piggtrådmusikken som faren min kalte det) han nevner jo feks 1961og de 4 gutter i Berlin, de er 17- 18 år gamle og heter Beatles. De har hatt konsert og de drar til et studio for å spille inn plate som ikke ble utgitt, men det var ikke så farlig for verken han eller mor likte dennslags musikk noe særlig. Et stort navn var Bacharach for Ketil utenom de klassiske stjernen som han spilte på piano.

Utrolig fascinerende å høre til lydbokopplesningen av denne boka, jeg kjenner meg så godt igjen. Jeg er tre år yngre enn han, to av mine brødre var jevngamle med Ketil og jeg husker så mange tilsvarende episoder. Vi bodde på Jar og det er bare noen steinkast fra Bjerkelunden og Bekkestua som vi syklet til. Tormod går på Nadderud og har blitt kristen og de døpes begge to, uten at jeg tror eller skjønner hvorfor Ketil skulle dette. Moren har mange småjobber og jobber hele tiden, foreldrene streber og får ferdig tilbygget på huset i Parksvingen på Ringstadbekk i Bærum. Kjøper bil og har lite penger samme hvor mye de jobber, dette bekymrer Ketil. 

Han er 14 år og vinner ungdommens pianomesterskap, da veier han 120 kg og som 15åring slutter han på skolen, men lover å ta realskolen via NKS brevkurs. Han undrer over så mye, over alle ulykker og hippitiden. Han fulger med på tv og elsker tv, det tar mye av hans tid. ellers er han opptatt av musikkfestivaler og alle de nye bandene som Rolling Stones, Who og Bacharach osv

De har kjøpt nytt hus på Frogner og de skal flytte tilbake til Oslo. Moren ville nok tilbake til byen skjønner jeg. Familien er en kjempestøtte for han og følger han opp i tynt og tykt. Han skjønner ikke at foreldrene har råd og bruker ganske mye energi på å skjønne dette, på en kjærlig, omtenksom og god måte.Hvordan han bruker tid med å gå med avisen for å trå til, sjarmerende.  Han elsker og dyrker sin mor, det er ganske så spesielt, men det må ha vært et fantastisk flott samhold i familien.

Ketil blir kanskje litt "Høy på seg selv" med den responsen han fikk som 17åring med konsert på Slottet, masse spillejobber. Han ble opptatt av fransk film, kom i kontakt med Arne Hestnes og han hjalp han med kontakter i Paris. Så dro han til Paris som journalist sammen med fotograf vennen Jo, hvor de intervjuet mange kjente skuespillere og traff Birgitte Bardot osv, så morsomt å høre om, da var han plutselig litt overmodig den beskjedne gutten. 

Så sier Ketil Bjørnstad at dette er en roman og ikke selvbiografisk, hm.... Ok, han skriver om han i tredje person, men det er ganske så biografisk tenker jeg. Over mange år har jeg har lest mange av hans bøker og kjenner igjen mye detaljer fra andre ting han har skrevet om feks:,orrekrattet, kampen i musikkverden, spisevegring og frykten for de voksene som krangler. osv, så mye selvbiografisk ligger det i bunn.

Han er så flink til å flette inn alt som skjedde feks, Den kjente kunsthandlere/samleren Vennersland (var han ikke egentlig dyrlege?)som samler poppkunst i USA, den er nå kommet til Norge. Historiene om Andy Warhold, jeg ante ikke at han hadde laget så mange filmer.osv utrolig mye informasjon av historisk art som setter en ekstra spiss på fortellingen synes jeg.

Romanen begynte med han som 8åring og avsluttes med at han og faren reiser rundt og ser på stedene de har bodd og da var det Ketil som var sjåfør, han øvelsekjørte. Han reiste ut og vekk fra barndommen, fantastisk bra avslutning. 

En opplevelse av de sjelden og lytte til denne lyd filen, den har satt igang så mange minner i mitt hode..28 timer gikk så fort og jeg gleder meg til oppfølgeren om 70 tallet. Den ser jeg frem til...

LES DEN!
Anbefales å det sterkeste!
Fantastisk godt lest av Anders Ribu!
Takk til lydbokforlaget for lyttereksemplar

Andre som har lest boka er 


Først utgitt: 30.09.2015   Spilletid: 28:19:29 
SBN Lydfil: 9788242162731Sjanger: Romaner

Andre som har lest boka er Tine og  Rose-Mari 


Inngangspartiet på Høvikodden, 2015

Litt personlige minner, som knytter seg sterkt opp til boka er følgende:
Jeg minnes og husker så godt i 1968, Høvikodden åpnet og der var jeg aktivt med i ungdomsklubben "Hades" og dramagruppe. Det var en fantastisk ideologi de hadde med å åpne huset for så mange flotte konsertert, kunstutstillinger og en fantastisk møteplass for alle og spesielt ungdom. Det var som mitt andre hjem en periode i ungdomstiden og utover på 70 tallet. Med disse fem timers konsertene men Garbarek osv minnes jeg som en fantastisk tid..
I 1984 satt jeg og fire andre damer en hel sommer på Høvikodden og broderte sceneteppet til Det Norske Teater. Da kom den lavmælte og hyggelige direktøren Ole Henrik Moe og spiste lunch med oss, sammen med Jan Groth, han som hadde tegnet sceneteppet.

"Hair"ble også spilt i 1969 evt. våren 1970 i Oslo, jeg var nemlig der å så den på engelsk med masse nakne folk på scenen. Min venninne Siri, hennes storesøster Kjersti Alveberg (koreografen) hadde fått 4 billetter så vi tre og  Andreas Disen var og så den. Jeg glemmer det aldri!

Jeg tror han tok litt feil ang flyet som styrtet ved hovedgården, det styrtet ved tjernet på Nesøya i 1963. Ketil har ikke rett da han skriver at Nesøya var et " in" sted å bo dengang i -63. For vi, min familie flyttet dit i -66 og da var det ikke et status sted å bo, det kom på 70 tallet etter at Wenche Myre kjøpte hus der. Dengang vi flyttet dit fra Jar opplevde vi det som langt på landet og vi hadde omtrent ikke bussforbindelse og venninnen min på hovedgården hadde hester og ungdyr(kuer) det var skikkelig på landet. Hytter var det masse vis av, så om sommeren var det folksomt på søndre Nesøya (der jeg bodde på et lite nytt byggefelt), men vi var ikke så mange fastboende der. Det ble kjempepopulært fra midten av 70 tallet og utover og nå er det nesten bare overklasse folk som bor der og totalt anderledes. Tiden endres!


Heisen på Høvikodden, en opplevelse dengang som nå

Et morsomt minne selv om dette eksemplaret var fra -71, meg som 16åring.
Man kan undres på hvorfor man tar vare på slike ting?
Nå, i denne settingen var det kult.