Viser innlegg med etiketten Hamsun Knut. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Hamsun Knut. Vis alle innlegg

mandag 1. mars 2021

"Sult tegneserie" av tegneren Martin Ernstsen over forfattere Knut Hamsun sin bok!

 


En knallgod tegneserie!

En morsom presentasjon av tegneren Martin Ernstsen og forfattere Knut Hamsun

Det var den tiden jeg gikk omkring og sultet. Han ber en mann om penger, men det ender med at han som blir spurt er i større nød og han gir bort det lille han har. Dette er et typisk Hamsun trekk, i hans persongalleri.

Lykken hos alle andre som i spasertiden kan kose seg, men ikke han. Jeg likte særlig veldig godt  at han brukte rødt for å vise hvor glade de andre var og kontrasten til han, den ensomme mannen.
Hvor taksom han var over å få skrevet noe som han fikk ti kroner for, så stolt, med sin lille  blyantstump.   
Mange drømmer har man

Så talende!

Jeg liker alle de ulike teknikkene han bruker i tegningene sine, derfor blir hver side en ny opplevelse.

Svimmel, sulten, hva pratur du om? må bare sette meg ned litt!


En fin og enkel tegning som sier mye om hvordan han kom seg videre i livet og greide seg..
Baksiden på boka er så beskrivende. 

En spennende og flott tegneseriebok. Historien er kjent for meg og denne boka forteller i korte trekk via mang fantastiske tegninger  hovedtrekkene i historien, jeg er imponert!  

søndag 17. februar 2019

Simonsen Anne Hege "Kjærlighet og mørke, en biografi om Marie Hamsun"



En bok som belyser dikterhustruen, Marie Hamsun og hennes liv!

Jeg har lest flere biografier om Marie Hamsun, men denne er mer dyptgående enn de andre jeg har lest. Den er lettlest og godt fortalt, med fine bilder som har samsvar med teksten. Utrolig mange små snutter fra brev som gikk mellom Knut og Marie, de sier så mye. 

Alle brevene mellom venninnene Cecilia Aagaard og Aslaug Haug forteller utrolig mye. Her får vi høre om de dypeste tankene til Marie Hamsun, om Knut, ekteskapet, sjalusien, fraværet hans, barna, politikk, slanking osv. Dette er veldig informativ og den beste biografien jeg har lest om Marie, her blir vi kjent med henne.

Jeg har lest Marie Hamsun sin egen biografi "Regnsbuen"og Birgit Gjernes "Marie Hamsun, et livsbilde", i begge disse bøkene har jeg tatt med bilder fra bøkene. 
Alle bildene jeg viser her er nye for meg og avbildet fra denne boka.


Marie Andersen ble født i Elverum, den 19. november 1881. Faren drev landhandleri og de bodde i Lundgaarden, et vakker møblert hjem i Leiret (som er sentrum i Elverum) Det var harde tider og faren gikk konkurs og de flyttet til Langengen, det ligger i Strandbygda et stykke utenfor Elverum mot Rena. Bildet over er hovedhuset som ble revet i 1960. Det er litt morsomt å se bilder av huset. Jeg har tidligere ikke sett bilde derfra. (Jeg har bodd i Elverum i 20 år, jobbet der i 26år, så kjenner stedet.)
Til Langengen flyttet familie Andersen, etter at faren hadde gått konkurs. Det var et halvferdig hus, etterlatt etter en mann som dro til Amerika. Marie var blitt ti år og var den eldste av de seks barna, fire jenter og gutter.  Gården lå ved Glomma og hadde en dårlig beliggenhet, med skrinn jord og stor fare for flom om våren.
Hun skriver i sine memoarer at dette var hennes lykkeligste barneår, særlig om sommeren når hun kunne være på sitt paradis Nupen, som var setra der hun og søsteren Ingeborg regjerte. De bodde bare seks år på Langengen, for Marie var dette det stedet som gav henne grunnlaget for hvem hun ble, sa hun. 
Familie flyttet til Kristiania, der Marie fikk bedre skolemuligheter.
    
Marie fikk seg en jobb i Solør, først som guvernante og etterpå som lærerinne. Hun er på en diktopplesning der Dore Lavik leste dikt. Hun treffer Dore, eller Dorotheus Olivarius Lavik het han egentlig. Han var opptatt av teater og var omreisende skuespiller med en liten trupp. Dette bildet av Marie og hennes første kjærlighet skuespilleren Dore Lavik. 


Året 1901, slår hun seg sammen med hans teater trupp. Han er 38 år, gift og 18 år eldre en Marie som er 20 år. Foreldrene til Marie var sjokkert over at hun var samboer med denne mannen. Han skilte seg og det var meningen de skulle gifte seg i 1906. Det å være en omreisende trupp og økonomien var vanskelig. Marie fikk en liten jobb på Nationalteateret. Hun håpet en dag å få spille Elina, fra stykket "Ved Rigets port" av Knut Hamsun. En dag møtes de i 1908 for å snakke om rollen. Der startet det lange livet og kjærlighet....med Knut Hamsun.


Dore døde av tarmslyng og dermed kunne de gifte seg bare Knut fikk skilt seg fra Bergliot, som var mor til hans datter Victoria (bilde til venstre). Bryllup ble i juni 1909. Livet med denne mannen ble nok ikke helt som hun hadde drømt om.  Sjalusien og hans egosentriske liv gikk foran alt. Han tvang henne til å forlate skuespilleryrket og gjorde narr av skuespill.
Hun ønsket å slå seg til ro og få sitt eget hjem, det ble noen år med rotløshet. Hun falt til ro og likte seg veldig godt i Nord-Norge, på Hamarøy. En dag drømmen brått slutt etter seks år, de flyttet til villa i Larvik. Det følte hun som et svik, på Skogheim var hun lykkelig og hadde født tre barn og var gravid med nr. fire når de forlot gården og Hamarøy. Noe hun skriver mye om i Regnbuen.


Marie fikk en god venninne i Cecilia Aagaard mens de bodde i Larvik, før de flyttet til Nørholm. Brevvekslingen mellom dem er flott og spennende. Her ser vi hvordan Marie forandrer seg, og får etter hvert mange sterke politiske meninger og blir uvenner med Cecilia. Det er veldig mye nytt og spennende stoff, som løfter denne boka fra tidligere biografier jeg har lest om henne.   
Barna får vi vite mye om, både hva hun synes om dem og sorgen og savnet etter dem da Knut vil sende de vekk for å gå på skole, uten at Marie fikk ha noen videre mening i den saken. Hun gikk inn i depresjon hver gang et av de flyttet ut. Hvordan kunne hun tillate dette?
Knut Hamsun må ha vært sykelig sjalu, han var den store kunstner og gjorde som han ville, han var aldri tilstede ved barnefødslene eller store begivenheter, alt og alle skulle lystre han og hans skriving. Det var ikke like lett i et hus med fire unger, så da flyttet han ut, på hotell, han måtte ha ro. Marie skrev også mange barnebøker.


Arild ble bonden på Nørholm og der skrev Marie sine memoarer over Knut og hennes samliv, etter krigen og avsluttet soning. Denne brevvekslingen til Aslaug sier mye om Marie sitt politiske syn. Marie gav ikke opp sitt jødehat og var stolt over hvordan hun glødet i Tyskland på sine opplesningsforestillinger der. Noe som styrket hennes idealistiske tro og støtte til NS. Hun, Tore og Arild var alle tre medlemmer av NS, de måtte betale dyrt for det med fengsel og bøter etter krigen. Knut fikk også sin straff. Kanskje var den hardeste straffen for Marie at ikke fikk komme hjem til Knut på fem år, han ville ikke se henne. Hvordan han plutselig kunne ombestemme seg og be henne komme.
Hjem til en olding hun skulle pleie, til hans død.

Denne boka er så ryddig og fin. Jeg liker spesielt godt at bøkene som Knut skriver omtales med tittel og at det blir skrevet litt om hva han tar opp i den enkelte boka, for det er jo ofte en parallell mellom livet og skrivingen hans på en merkelig måte. 
Eks; den vinteren de var nygifte og bodde i Sollia, da skrev han på "En vandrer spiller med Sordin", der han betrakter ekteskapet, med mye sjalusi. Eller da de flytter fra Hamarøy til villa i Larvik og han skrev "Markens grøde", mens drømmen om bonde var fremdeles i hodet hans.

Takk for en fantastisk flott biografi, denne sier så mye mer enn tidligere leste biografier om Marie Hamsun og hennes liv. Jeg viste faktisk heller ikke at Arild hadde skrevet diktbøker og en bok. Mye nytt, trist og skremmende kom frem, men Marie ble iallfall jeg kjent med på en helt annen måte. 
Livet med Knut må ha gjort henne til den hun ble, hun måtte legge hatet til noen, eller…? 

En bok jeg virkelig kan ANBEFALE!

Utgitt på Res Publica 2018,
348 sider + noter
Leseeksemplar fra forlaget.

Forfatteren, Anne Hege Simonsen (f. 1965) er førsteamanuensis ved Institutt for journalistikk og mediefag, Oslo Met.

Bøker jeg har lest om og av  Marie Hamsun
Bøker jeg har lest om og av Knut Hamsun

Andre som har lest og blogger om biografier: Tones bokmerker

fredag 12. oktober 2018

Aarø, Selma Lønning "Hennes løgnaktige ytre"




En fin spennende og god fortelling om Knut Hamsun og Anna Munch.

Jeg har lest så mye Knut Hamsun det siste halvåret og stadig vekk er en kvinne med navn Anna Munch nevnt. Knut Hamsun mente at hun forfulgte han og anmeldte henne til politiet, men hva skjedde egentlig? Så jeg måtte skaffe meg denne boka og nå er den lest!

Anna blir født som første barn i en stor søskenflokk i Kristiania, familien flytter til Trondheim. Hun er på høstutstillingen i Kristiania, to av søstrene har med bilder der i 1883. Hun treffer en mann Ragnvald Munch, Edvard Munch sin fetter. Alt går litt fort for Anna og før hun vet ordet av det er hun gift med Ragnvald, som er 15 år eldre enn Anna. De får datteren Signe, som fremkommer som jeg i boka.
.
Anna og Ragnvald får ikke noe lykkelig ekteskap, de forstår ikke hverandres behov.  Ragnvald vil ha en tekkelig kone, som tar seg av hus, hjem, gjester. Anna vil skrive bøker, men det får hun ikke lov til. Hun er på en opplesing med Knut Hamsun og forelsker seg hodestups i han.


I februar 1894 drar Anna til Paris, hun har arvet noen penger etter foreldrenes død. Hun treffer Knut Hamsun, men det går ikke så greit... Hun får ikke draget på han. Hun er forfatter og har utgitt to bøker. Hun drar etter han dit han drar og prøver å innynde seg hos han, hun er innbilsk og kanskje litt påtrengende. Hun skriver mange brev til han og i 1897 anmelder han henne til politiet, for mange anonyme brev.


 I 1891 drar Anna og Signe 8 år til Kristiansund, for å treffe Knut Hamsun. Han advarer henne om at han ikke ønsker noe forhold mellom henne. Men bildet av Knut og Signe ble tatt hos fotografen. Dette bildet vise Anna sin mann som blir fly forbanna.

Boka veksler mellom moren Anna sin historie på slutten av 1800 tallet og Signe, datteren hennes. Som her er avbildet sammen med Knut Hamsun.

Signe satt på Grini på slutten av krigen og hun er litt forvirret og ensom når hun slippes ut derfra, når 2. verdenskrig er over 1945. Hun var gift med Einar, som døde på fangetransporten til Tyskland, hun kommer ikke over tapet av han.
"Mitt liv begynte når jeg giftet meg med Einar, da hadde mor Anna akkurat død", sier hun.


"Hva var det egentlig som skjedde mellom dem? Hva var så vakkert, så fantastisk, så nødvendig, så uunngåelig at hun forlot meg", sier Signe s. 101.


Signe Munch Siebke hadde ikke hatt noe godt forhold til moren, hun følte at moren bare var egoistisk og selvopptatt med sitt.  Dette har preget henne hele livet og det ble en trist slutt for Signe.

Jeg synes det var fint å høre hennes meninger om moren, der hun sitter med det som er igjen av moren, fire pappesker. Brente hun alle korrespondansen fra moren?  Det står i boka, men hvordan kan forfatteren da referer til dette?
Så blir Knut lei og anmelder Anna, men hvem skrev alle disse brevene?

Forfatteren redegjør på slutten av boka fra mange ulike biografier som er skrevet om Hamsun og hva som er skrevet om dette. Hva som skjedde, det er bra og gir et bedre bilde. Man får trekke tenke selv, hva man vil tro?

Jeg likte boka godt. Den var fint komponert, med innspillene fra krigens dager ved en eldre Signe og fra en helt annen tid da Anna levde. Spennende og historisk godt arbeid!
Absolutt en bok jeg er glad for at jeg fikk lest.

Utgitt på Cappelen Damm
ca 300 sider
Utgitt 2016
kjøpt selv

søndag 9. september 2018

Hamsun, Knut "En vandrer spiller med sordin"


En vandrer betrakter ekteskapet  

Dette er romanen Knut Hamsun skrev i 1909. Han var nygift i juni dette året med Marie og Knut dro til Brænd, Atnabru i Sollia med sin datter Victoria en ukes tid, rett etter bryllupet. Marie kom etter en stund og de ble der hele vinteren. Marie kjedet seg voldsomt og til slutt dro hun derifra i sinne. Hentet fra hennes biografi, Regnbuen.

Jeg var i Sollia i månedsskiftetaugust-september og fikk lyst til å lese boka han skrev i dikterstua han lånte, da de bodde på Brænd gjestegård, 1909. 
Marie var veldig skuffet over innholdet i boka når hun leste den. En nygift mann som har sittet og skrevet om utroskap, ekteskapskriser og hvordan en eldre mann ser på unge damer. Knut var 50 år, kommet over i avblomstringsalderen og nygift med Marie 28 år. Hva mente han med denne boka, lurte Marie på?

Til Boka: 
Det er vår og jeg har blitt gammel, sier vandreren. Fortelleren er Vandreren, en voksen mann som har god tid og gjør hva han vil.  Hans betraktninger over livet og naturen går han og undres over livet på sin vandringsferd. Han ber om arbeid på en gård hvor han stopper opp og han blir betraktet som en narr av bonde..
Han bryr seg ikke så mye om folk ikke liker han. Han skal til Øvrebø oppe i dalen til Kapteinene Falkenberg. Det er seks år siden han var der," men de kommer ikke til å kjenne meg igjen, for se på mitt skjegg, sier han". Han var så forelsket i fru Falkenberg sist han var der og skjegget vil skjule meg.

Kapteinen sier onna er gjort og vil ikke ha han, men det stemmer ikke. Han får bli og spør drengen, Nils. "Hvem eier alle hestene, hvem eier dem? Det er gjestene sine hester, sier drengen. På gården er det selskap og fester hele tiden".
Han får ansettelse, etter noe prat. Vandreren vil ikke gi seg til kjenne og later som om han aldri har vært der før, men blir raskt avslørt. Kapteinen kjente meg igjen og husket meg. Kapteinen har ikke sin posisjon i bygda mer som ordfører og han er mye borte på Moen.

Fruen, Louise spiller på piano og har lite å gjøre med tre tjenestejenter i huset. Kapteinen og fruen er så lei hverandre. Kaptein Falkenberg og fruen er stadig uvenner, de er i en skikkelig ekteskapskrise.  De er barnløse og utfordrer hverandre med andre partnere. Drengen tar gjestenes hester for å pløye, han er sint på herskapet som bare hygger seg.

Elisabeth har blitt gift med Erik, men Kapteinen og Elisabeth går lange turer og de flørter åpenlyst. Ingeniøren, Hugo Lassen han har et godt øye til fruen, enda han er svært ung bare i begynnelsen av tyveårene. Vandreren tar Fruen og Ingeniøren i det de vil være mer intime. Kapteinen henger etter Elisabeth og hun flørter med mange, ikke bare Kapteinen.
Det bygger seg opp til en stor ekteskapskrise, da han så fruen i vinduet med utslått hår sammen med Ingeniøren. Kapteinen og Elizabeth drar sammen avgårde.

Ragnhild, tjenestejenta spionerer på alle i hovedbygningen. Alle er fulle og går fra rom til rom i bare undertøyet. Kapteinen har bedt henne å passe på. En voldsom verbal kamp mellom ektefellene om
Sjalusien og maktkampen. Louise drar til byen, dit Ingeniøren er, han kaller henne sin kusine på hotellet.

Det er store skilnader mellom folket på gården. Herskapet som fester og gårdsarbeiderne som sliter og sladrer om alt. Vandreren jobber med ulike ting som blinking av tømmer, skrapearbeid og på jordene osv. så drar han avgårde og blir med på fløtingen av tømmer. Der treffer han igjen sin gode venn Grindhusen. Han har blitt en bitter, trist og tung mann.
Grindstuen og vandreren drar opp til Kaptein Falkenberg og maler opp husene på Øvrebø. Slår markene og ordner opp.

Fruen, Louise kommer tilbake og er vennlig. Hun er så lykkelig over å være hjemme igjen. Men det varer ikke så lenge. Tjenerskapet har sin mening om herskapet. Ragnhild, holder med Kapteinen og det viser seg at fruen er fruktsommelig.....
Louise var forvirret og fra seg, hva har hun stelt i stand?  En trist ende, vemodig slutt.

Boka hørte jeg som lydbok og Arne Thomas Olsen, leser fantastisk bra.
En litt gammeldags historie om kjærlighet og sjalusi, men absolutt aktuell tematisk, 
nå 109 år etter at den kom ut. 

Utgitt av Lydbokforlaget 2004
spilletid 7.56 minutter
Lånt på Biblioteket

torsdag 28. juni 2018

Rottem Øystein "Hamsuns liv i bilder

En fin biografi, kortfattet med bilder fra familien Hamsun sitt liv!

Marie og Knut Hamsun med hunden Dux på trappa til Nørholm. 
Knut elsket å gå lange turer med hunden.

Knut Pedersen ble født på denne gården i Lom i 1859, fattigslig og avsides. Da han var tre år flyttet familien til Hamarøy i Salten. Det var en lykkelig tid sammen med seks søsken. Da han var 9 år kom han i tjeneste hos morbror Hans Olsen, der ble han satt til hard arbeid, tyrannisert og det var mye sulten i de fem år.


Som 14 åring dro han til onkelen i Lom, jobbet hos han og ble konfirmert der. 
Året etter i 1875 drar han nordover og blir betjent hos kjøpmann Walsøe på Hamarøy i ca et år. Det er handelsstedet som ble modell til Sirilund hvor Kjerringøy er kulissene som ble brukt i filmene Pan, Benoni og Rosa.

Så ble han omreisende kramkar, skomakerlærling. 1877-1879 var han i Bø der var han skolelærer og lensmannsbetjent. Han fikk gode attester derfra.
Han leste og skrev fikk tre romaner på trykk, hvorav den siste Bjørger, 1878 er verdt å lese.
Den mektige Zahl gir han penger, han er modellen for handelsmannen Mack, i Sirilund.


 
1879-1890, kalles Vagabond tiden, eller kall det en 10 år lang dannelsesreise.  Vinteren 1880 var pengene fra Zahl brukt opp og han levde på sultegrensen. Han måtte tilslutt ta seg arbeid og jobbet som vegarbeider i 2år. Han trivdes godt, men spilte vekk alt for mye penger. Han var en sosial, oppvakt og hyggelig mann så han fikk innpass i borgerskapet. Han var to ganger i Amerika, første gang i 1882 med penger han fikk. Han jobbet med alt mulig for å klare seg, som vegarbeider, trikkekonduktør, gårdsarbeider osv. andre gangen var i 1886. Han var en stor sterk mann. Knut Hamsun var veldig inspirert av Nietzsche, Dostojevskij og Strindberg. Han leste mye og holdt foredrag rundt om og fikk litt på trykk.

Over Knut med damehatt, fra første Amerikaturen.  
Det andre bilde er fra Danmark, hvor de har kledd seg ut, 1890.




1890-1908, Sult kommer ut- sensasjon - genialt! Han tolker det moderne menneskets sjeleliv. Mange mislikte boka og andre roste den opp i skyene. Han brettet ut sin forakt for kjente forfattere, idrettsfolk i dag hadde vi nok sagt at han var litt høy på seg selv. Han var attpåtil stor og flott kledd litt spesielt så folk snudde seg etter han på gata.
Han flakker omkring og får mange venner, det første maleriet av han er malt av Alfred E. Andersen i 1891. På det andre bildet er han fotografert sammen med Henrik Jæger. Strindberg som han var så opptatt av ble han aldri noen venn med(de var nok for like).
Han er i mange kunstnermiljøer og mytologi er i tiden. Pan er en symbolreise i Rousseaus ånd. Hvor ren livsglede og lykke går hånd i hånd med det nervøse, forfinede menneske.
I 1898 gifter han seg med Bergliot, hun var vakker, rik og besatt av henne. Han skriver sin poetiske kjærlighetsroman Victoria.



De dra ut på reiser østover da han får stipend i 1898, til Helsinki hvor han blir kjent med Axel Gallen-Kallela og andre kunstnere. Bildet over er fra St.Petersburg. Moskva var eventyrvakker sier Hamsun.


Videre tar de toget til Vladikaukas og derfra hest opp i Kaukasusfjellene, der likte han seg godt. 
Det var en normal livsform som minnet han om Nord-Norge, der kunne han tenke seg å bo. Reisen gikk videre til Tiflis, Baku(et sted han mislikte). 


De ankom Konstantinopel/Istabul med dampskip. Der likte han å vandre rundt i basarene.

Victoria og Bergliot foto 1903.
Ekteskapet med Bergliot skranter, hun betaler mange spillegjelder for han. I april 1906 er det slutt, de tar ut separasjon. Bergliot får samværsretten til lille Victoria, som Knut forgudet.




I 1909 har han truffet skuespilleren Marie på 26 år, han har blitt 49 år, de gifter seg.
Han og Marie har ønske om jord og naturalhusholdning. Etter en tid i Elverum får de tak i et gårdsbruk på Hamarøy. Bildet over og Maria med sønnen Tore fra 1914. På fem år fikk de tre barn.

Markant vending i forfatterskapet, skifter helt stil når han flytter tilbake til Nord Norge. Realistiske samfunnsnormer og sosiale tendenser blir viktig og tematikk som nøysomhet, rotfatshet og det enkle livet med naturalhusholdning og bondekultur blir viktig. Som det skrives om i Sværmere 1904, Benoni og Rosa fra 1908 og En vandrer spiller Sordin, 1909. 
Hovedverkene fra Hamarøy tiden er: Børn av tiden 1913 og Segelfoss by 1915. Det handler om et samfunn som forfaller moralsk og eksistensielt. De flytter til villa i Larvik. 

Den kunstinteresserte Olaf Ørvig kalte båten sin "AS. Dampskipet Knut Hamsun"i 1914.


 
Som vi alle vet var det Nørholm i 1918 et gammelt gods som ble deres sted tilslutt, etter et kort opphold i Larvik. Der var han lykkelig og fikk ro, bare ikke barna kranglet og bråkte for mye. Knut var en god far som elsket å leke med barna sine, men ekteskapet var ikke alltid like enkelt. Marie var og forble en sterk støttespiller for han. 
Knut Hamsun var imot teknikk, men var den første til å skaffe seg traktor og la silofôr. Han jobbet ikke mye med jordarbeidet selv, men hadde ansatte. Han brukte tiden til å skrive bøker og i 1918 kom den humørfylte og lystige romanen "Konene ved vannposten".

Bilde av barna; Arild, Cecilia, bak Ellinor og Tore

Bildet av Marie og Knut, fra 1930. De hadde store gnisninger og var uenige. Marie ble mer og mer bitter og Knut ble mer og mer døv. På slutten av 30 tallet drar hun på opplesningturer til Tyskland, Østerrike osv. mange ganger. Der leser hun fra sine barnebøker og Knut sine bøker, da er hun lykkelig. 
Marie var den som tok kjørekort, tøft bilde og det andre er fra en forelesning hun hadde.

Dette var et lite innblikk i denne boka. Utrolig mange bilder av kjente forfattere og andre kunstnere som Knut kjente og har hatt betydning for han. Dette er en kortfattet og grei bok som sier litt om bøkene, reisene hans og livet. Mange fine fotografer som ofte kan si mer en tusen ord.

Skrevet av Øystein Rottem, billedredaktør Sissel Falck
Utgitt på Gyldendal i 1996
149s + stikkord.
Lånt på biblioteket


En liten liste over Hamsun bøkene jeg har lest nå og blogget om: 
Biografi, del 1 "Svermeren" om Knut Hamsun av Ingar Sletten Kolloen
Biografi, del 2 "Erobreren" om Knut  Hamsun av Ingar Sletten Kolloen
Biografi om Marie Hamsun, av Birgit Gjernes
Romaner:
Konene ved vannposten, 1920 
Segelfoss by, 1915 
Markens grøde, 1917,Roman Nobelprisvinneren 1918
På gjengrodde stier, 1949

søndag 6. mai 2018

Hamsun Knut « På gjengrodde stier»

 

 Knut Hamsun, sin siste bok!

Mange kaller denne boka for et forsvarsskrift, men det er jeg egentlig ikke enig i, for han har blitt 90 år gammel og er lei og trett av dage og aksepterer livet slik det ble. Dette er mer hans enetale og litt triste kommentarer over hvordan livet ble. Noen korte glimt av livet slik han opplevde det. Han erindrer ulike episoder og hvordan han oppfattet det. 
Han har blitt døv og er halvblind, imponerende at han klarte å skrive en bok, synes jeg.
Gjengrodde stier har mye selvironi i seg, noe som går igjen i alle hans bøker. Det er jeg, han selv som har blitt betrakteren og betrakter alt på avstand. Har dette virkelig skjedd meg?

Boka starter med at han blir satt i husarrest hjemme på Nørholm når krigen sluttet i mai dagene. Etter en stund ble han fraktet til sykehuset i Grimstad. De sier at han er ført dit fordi han er så syk. Jeg er ikke syk - men døv hevder han. Han hadde ikke fått aviser, så han viste ikke hva som hadde stått i dem og hva som sto om han. 
Den 2. september blir han flyttet til Landvik gamlehjem hvor han blir boende ganske lange, også uten tilgang til aviser og nyheter om hva som skjedde i Norge. 
Der går han lange turer og vi får flotte betraktninger av ensomhet der han står og betrakter hesten som sikkert er tørst. Han studerer omverden for ingen av sykepleierne vil snakke med han. Han føler en ensomhet, passer ikke inn på gamlehjemmet, synes ham.

Hamsun er i forhør, men han har ikke drept noen og han føler at han har ingenting å si.  De ironiserer han når de får vite hvor lite penger han har. Uten at han får vite hvor han skulle ble han 15. oktober fraktet til Oslo på en 12 timers lang togtur. Ankommer Vinderen psykiatriske som blir hans hjem i fire måneder. Ved ankomsten måtte han lever fra seg absolutt alt. Der opplever han er helvete som preger han resten av livet. Han bygget opp et voldsomt hat til professor Langfeldt og hans undersøkelser og skadene etter dette oppholdet ble helt ødelagt i forhold til Marie, i mange år.

Krenket som menneske og person føler han seg når han kommer tilbake til Landvik gamlehjem. Han hadde fått diagnosen "varige svekkede sjelsevner". Etter tre år kom han hjem til Nørholm. Det tok enda to år før han ville snakke med Marie. Hun er forøvrig nesten ikke nevn med et ord i boka, han klarte ikke å akseptere at hun hadde snakket med Langfeldt og teamet.

Alle de fine betraktningene innimellom er utrolig flotte, hvor vi hører om hans fantastiske liv rundt om i verden. Han opplevde veldig mye og litt av en utvikling som skjedde i hans levetid. Det er rene historietimen. Det er vondt å skjønne at de behandlet han så hard. Han hadde helt ødelagte sko og satt og stoppet både de og klærne sine, og hvor krenket, ensom og forlatt den gamle mannen føler seg.
Samtidig er det en grunnstemning over livet han har levd, et dikterverk om alderdommen.

Boka avsluttes med "St. Hans 1948. I dag har Høiesteret dømt, jeg ender min skriving". 
Dette gjorde den snart 90 år gamle mannen, alt var oppgjort. Boka kom ut i 1949, han døde 19 februar 1952.  

Jeg hørte denne som lydbok, lest utrolig sakte slik en mann på 90 år forteller sin historie. Jeg synes det passet utmerket. Arne Tomas Olsen leste fantastisk bra! 

Jeg synes denne boka var rørende vakker. Kanskje det er fordi jeg har fått så mye medfølelse med hva han har opplevd og gjennomgikk, etter å ha lest biografiene om han og Marie. Jeg er bare en betrakter til den tiden og kan ikke leve meg inn i krigen og skjønne alt som foregikk, den gang!

Veldig bra!

Jeg må nok kanskje lese hans siste sjanger som er boka: Ringen sluttet, utkom i 1936 som er den boka han gav ut etter August- triologien fra 1927- 33. Denne triologien er sammen med Rosa og Benoni herlige vandrer skikkelser med mye folkelivsskildringer fra Nord- Norge. De er det ofte folk forbinder med Hamsun P.g.a. at Rosa og Benoni serien gikk på tv.  
Hans nest siste roman: Ringen sluttet skal være en mer moderne roman, men på en annen måte. Jeg får se?

Lydbokforlaget 2002
ca 6t 25 min
Biblioteket

En liten liste over Hamsun bøkene jeg har lest nå og blogget om: 
Biografi, del 1 "Svermeren"
Biografi, del 2 "Erobreren" om Knut  Hamsun
Biografi om Marie Hamsun,
Konene ved vannposten, roman
Segelfoss by, Roman
Markens grøde, Roman Nobelprisvinneren utgitt 1917
På gjengrodde stier, 1949