Olaug Nilssen , "Yt etter evne, få etter behov"

 

 

Benjamin er funksjonshemmet, men vet hva han vil

Boka starter med at Petter skal levere Benjamin på avlastning som avtalt hos Rakel, men hun er ikke hjemme. Hva gjør han nå?

Lea er Benjamin sin mamma, hun ligger stort sett i senga si og er syk og spiller spill på telefonen. Benjamin er psykisk utviklingshemmet og har bodd hos henne til han var 9 år, nå har han blitt 11 år og bor hos tanten Rakel, Lea klarte ikke å ta seg av han mer. Søsteren Rakel som er 40 år har overtatt ansvaret for Benjamin, hun har aleneomsorgen for han og har jobb ved siden av i skolen. En dag blir hun syk og ringer moren Gudrun og ber om hjelp.

Gudrun er hos den yngste datteren Linda og passer hennes to døtre og må være der for det har hun lovet. Der er også faren deres Sverre, men han ser ikke engang muligheten for å hjelpe datteren Rakel og dra til henne, det er ikke tema engang. Moren har begynt å reagere på hvor tafatt og lite mannen hennes har gjort av plikter eller tatt ansvar for i familien, for å holde dem sammen. Da barna var små, var alt hennes jobb og slik ser han enda på foreldrerollen. En ganske alminnelig familie sett utenfra, men med litt uvanlig innenfor husets vegger. 

Rakel er den eldste søstre av søstrene, hun og Lea har alltid vært gode venner. De bodde sammen i fem år før Benjamin ble født, selv om Rakel hadde en samboer.  Lea flyttet ut da hun skulle ha Benjamin.

Deres yngste søster Linda er åtte år yngre enn de to eldste jentene. Hun vokste opp med å se opp til søstrene, men etter alt som har skjedd i familien har det blitt større og større avstand mellom dem. Alle krever at moren skal være oppmerksom på dem. Alle sliter med mye sjalusi mot hverandre. Linda mener hun er i en særstilling som har en helt normal familie med mann og to små jenter. 

Linda er utdannet lege og klarer ikke å akseptere at Lea ikke kan ta seg sammen. Hun mener at Lea ikke er syk, men bare feit og sløv og negativ. Det er et år siden hun var på jobben sin, er bare sykemeldt og blir feitere og feitere. Hvorfor får hun ikke vite hvem som er faren, så han kan hjelpe til....

Linda sliter med sitt eget selvbilde, for hun får så dårlige tilbakemeldinger på jobben som lege. Moren sin historie om å være mor i en annen tid hører vi også om. Da var ikke alle de kravene tilstede og Linda kritiserer moren i bøtter og spann for hvordan hun har vært. 

En fin, spennende og god historie om ikke å takle et funksjonshemmet barn, eller familie situasjoner. Særlig moren sliter med det, men vil ikke innrømme det ovenfor resten av familien. 

Anbefales! 

Les også hennes andre bok "Tung tids tale"

BookBites 

Nilssen, Olaug "Tung tids tale"

 Opplevelsene foreldrene hadde om hvordan et friskt barn blir autist og hjelpen!

De får en sønn, de er lykkelige som alle foreldre. De ser barnet som utvikler seg helt normalt og oppfatter alt, et hundre prosent normal lite barn.  Da David er to år kan han utrolig mye, sanger, setninger og til og med ord på engelsk, en oppvakt liten gutt. 

Moren sier, han var som alle andre barn når han var to år, som treåring kunne han leke og tulle. Allerede som fireåring har han mistet så mye av språket sitt og er svært utagerende, for han finner ikke ordene.

Da han var fire år et, eks: Han kunne springe til heisen i et kjøpesenter og ta den, forsvinne for oss og komme tilbake som om ingenting hadde skjedd, nevner dette heller ikke selv, for har nesten ikke noe språk mer.

Møte med hjelpeapparatet er vanskelig, både psykisk og fysisk å få den hjelp man ønsker. Barnepsykologen sier: Du vet innerst inne at han var psykisk utviklingshemmet, når han gjorde slik? sier hun og noterte bare de ekstreme tilfellene.

Innerst inne visste du det! for hva er vanlig og hva er uvanlig? "han var vårt første barn og vi viste ikke hva vi skulle se etter", sier dere. Noen teorier kommer opp...

En rystende bok, men en viktig bok. Noen tror at bare man vifter med et papir er hjelpen der, slik er det ikke. Hvorfor skal det ta fem mnd. å få et barnesete fra hjelpemiddelsentralen, det er jo viktig sikkerhet, sikkerhet, sikkerhet i slike situasjoner, i verdens rikeste land. Man oppsøker hjelp for å få det, ikke får bli satt i en kø.

Dette har vært en vanskelig bok for meg å lese, minnene strømmer på. Jeg har selv sloss mot vindmøllene. Å komme hjem til Norge med en søskengruppe adoptivbarn i ulik alder visste vi ikke ville gå på skinner. Eks: Vi stilte krav om morsmål-undervisning for vår 1.klassing, det gikk ikke! Da måtte man være asylsøker, for å få det. Dette var på skille 80-90 tallet. Språkopplæring er faktisk ganske viktig prøvde vi å argumentere med og etter et halvt år kom det en sør amerikaner noen timer på skolen. Han var imot adopsjon og understreket det. 

At det til tider ble et helvete når et barn gjorde ting ikke alle andre barn naturlig gjør, ble dette vanskeligheter av , -stjeling av mat, ting, klær osv. Vi satt i mange slike/lignende situasjoner som nevnes i denne boka. 

Når vi ba om råd hos barnevernet ble vi mistrodd og vi måtte til observasjon og fylle ut psykiske skjema-tester. Fylle ut slekts kart over psykiske lidelser i familien og andre diagnoser. Sikker veldig vesentlig for dem, når ungene ikke var av vårt kjøtt og blod engang?

Mye bortkastet tull og møtevirksomhet som kunne vært utnyttet bedre, pga. uvitenhet hos hjelperne, de viste ingenting om nyere forskning og ville ikke ha stoff om det når vi gav dem det i hånda.

At vi var ressurssterke ble brukt mot oss, hele tiden. For ikke å snakke om alle referatene som vi ikke kjente oss igjen i, hverken hva som hadde blitt sagt av dem eller oss. Et kaos, som vokste oss over hodet til tider. 

Men vi holdt ut, holdt hodet kaldt og overlevde.....det er mange år siden, men det ligger i underbevisstheten min. De laget storm i et vannglass uten mening, med normale unger som ikke kunne alle de norske kodene, den gang!

Jeg er også en av de som undres hvorfor dette er en roman? 

Knausgård kaller sine biografiske bøker for romaner også, tja, det er en trend...

Men, boka er like viktig! Egentlig likegyldig hvilken sjanger den er i, det er innholdet som teller!

Jeg trodde vi hadde kommet lenger i 2017, det er egentlig ganske sjokkerende!

Boka fikk Brageprisen i 2017. 
Nå blir romanen teater , det er Riksteateret som setter det opp. Den 30.oktober spilles det på Hamar.

Nominert til Bokbloggerprisen 2017

Utgitt på Samlaget 2017

156 sider

Les andre innlegg om boka : BBP