"Den røde Adresseboka" av Sofia Lundberg

En adressebok som gir hukommelsen vinger, og om et omflakkende og spennende liv. 

Doris har blitt 98 år, bor i Stockholm. Hun sitter i sin leilighet gammel, ensom, barnløs og hjelpeløs, hvor ulike hjemme-hjelpere kommer kjappe turer innom med mat og rydder litt. Hennes eneste virkelige kontakt med omverden er grand-niesen Jenny som hun "skyper"  med ukentlig. Jenny bor i USA og har tre barn. 

Doris har sin Adressebok som hun fikk av faren sin i 1928.  Hun blar i den og minnes folk hun kjente, det er en strek over mesteparten av navnene i boka, overstrøket og død. Slik forteller Doris om sitt spennende og omflakkende liv, fra hun mistet faren sin som døde og moren som ble sittende som enke med to barn. 

Doris var fremdeles et barn når hun måtte ut i arbeid, som tjenestejente i et overklasse hus, men mye fester og folk. Der treffer hun mange spennende folk og lærer mye om kunst, kultur og stilarter. Gösta blir en god venn. En dag bestemmer Madamen seg for å flytte til Paris og Doris skal være med som tjenestejenta hennes. Paris ble et eventyr for Doris. 13 åringen ble Doris oppdaget som modell på gata i Paris og ble modell for flere motehus, hun ble nærmest et stil ikon. 

Etter mange år i Paris traff hun Alan, en amerikaner med fransk mor som studerte til Arkitekt. Det var kjærlighet og de hadde mange drømmer. En dag forsvant han..... 

Moren dør i Stockholm, det har gått syv år fra Doris dro fra Sverige. Søsteren Agnes kom til Paris for å bo hos henne, en lillesøster hun ikke kjente mer. Krigen kom til Paris i 1939 og Doris ble arbeidsledig, men en dag kom et brev fra Alan som bodde i USA. Doris selger alt de har og sammen tar de båten fra Frankrike til Amerika. Alan er ikke der for å møte dem, de får et brev i stedet .... Hva gjør vi nå?  Her skal jeg ikke røpe mer ....

Etter mange opplevelser dro Doris tilbake til Stockholm og var husholderske for kunstmaleren Gösta i over 20 år, til han døde. Han var en fargerik mann og Doris levde et godt liv som hans husholderske og venn.  

Nå 98 år gammel har hun blitt utsatt for en hjemmeulykke og er på sykehus. Hun nekter å selge leiligheten for å flytte på gamlehjem, hun vil hjem. Jenny dro fra Amerika og kommer til sykehuset i Stockholm, de hadde et helt spesielt forhold...

Doris har skrevet om minnene sine og livet sitt og vi høre mange triste og mange lykkelige historier. Sjarmerende og rørende fortalt. En god feelgod bok om gamle dager, som man kan drømme seg vekk i. Fra Stockholm, Paris, USA, England og tilslutt Sverige. Sofia Lundberg har skrevet om de medmenneskelige relasjoner, historiske hendelser og endringer i tiden, som går over nesten hundre års syn på folk og utvikling i samfunnet.   

Utgitt 2019, som lydbok i Storytel ca. 8 timer. Boka ble en bestselger når den kom ut i Sverige. 

Jeg har tidligere lest boka Eiketreet, og likte den godt. 

"Den jødiske familien Glass" av Hadley Freeman

 En historie, men med et litt annet innhold enn de vanlige fortellingene om jødenes historier fra 2. verden krig.

Hadley Freemann, er en amerikansk journalist bosatt London. Hun fant en skoeske full av informasjon om familien og søskenflokken Jehuda, Jakob, Sender og Sala Glass, hjemme hos moren etter hennes død. De flyktet fra pogromen og fattige kår i Polen, til Paris på 1920 -tallet. Da de kom til Paris byttet de navn til Jacques, Alex, Sander og Sara Glass. Dette er historien som barnebarnet Hadley Freeman, som er journalist, har skrevet etter mange års leting i arkiver osv.

Boka handler mest om Alex og Sala/Sara. Men først kort om familien Glass

Alex, (Sender) var bare 14 år da han dro til Paris, og begynte i skredder-faget. Han ble venn med Marc Chagall som også var jøde.  Chagall viste han vegen inn i kunstens verden. Som 20-åring startet Alex selv med motehuset "Alex Maguy" (nytt navn som var ikke jødisk) for seg selv og sin første visning hadde han i 1937, der han fikk han strålende omtale, men ingen salg. Han solgte tegningene videre til to ulike motehus, som skapte uro i miljøet. Men, det skulle ende seg, med at han virkelig slo seg opp og hadde etter hvert 60 personer på lønningslista si. 

Han var estetiker, moderne og så muligheter og fikk ideer til sine kreasjoner fra samtiden, og fra kunstens verden. Han var en mann som hadde en vennekrets som var kunstnerne som vi kjenner, Edith Piaf, Chagall osv., mange kunstnere fra Montmartre. Christian Dior var også hans venn og seinere tegner hos Alex.  Dette må ha vært en spennende mann, tenker jeg. 

Alex meldte seg inn i fremmedlegionen og var med i kampene om Narvik i 1940. Han ble dekorert for bragden han gjorde under felttoget i Narvik og ble etter krigen mistenkt for å være kollaboratør, slik mange innen moteverden opplevde.

Sara (Sala) var forfatterens bestemor og hun fortalte ingenting om sitt liv. Sara ble i 1937 gift med jøden Bill, noe Alex ordnet. Han skjønte at hun måtte vekk fra Paris og jødehatet. Livet som gift, ble ikke det hun drømte om. Savnet etter familien sin og det å være fransk var viktig for henne, hun lengtet til Paris, og til familien sin.

Hun reddet livet sitt under krigen ved å være i USA. Først i 1948 dro hun tilbake på besøk til familien sin i Paris. Paris var knust og et trist syn møter henne og de to guttene hennes på 7 og 3 år. Etter ni mnd. i Frankrike reiser de tilbake til USA. De flyttet og slutter å feire jødiske dager, de levde et anonymt liv i USA. Guttene lærte seg både fransk og amerikansk. De skriftet etternavn fra Freimann til Freeman. En av dem Ronald, er faren til forfatteren.

Henri, gift med Sonia. De ble i Paris under krigen. De registrerte seg aldri som jøder og hadde falske ide-kort. Sonia snakket flytende tysk, og berget seg flere ganger på det. Henri jobbet med mikrofilm og reddet mye dokumenter for Frankrike. Selskapet til Henri gikk strålende og de gikk fra arbeiderklassen til overklassen i Frankrike etter 2.verdenskrig. De avsto fra jødedommens og ville bare leve som vanlige franske innbyggere.

Jacques (Jackob), drev en pels-forretning i Paris, gift med Mila. Han ble fanget januar 1942 og kom til fangeleieren Pithiviers. Han fikk permisjon da Mila fødte datteren Lily. Så dro han tilbake til Leiren og ble 17. juli 1942 send med Fangetransport 6 til Auschwitz, på et overfylt tog i tre døgn, uten mat og drikke. En kjent transport hvor 928 mennesker ble sendt av gårde og bare 91 overlevde krigen. Jacques døde 6. oktober 1941, bare 18 km fra stedet han ble født. 

 Alex fortalte svært lite fra krigen. (han hadde skrevet ned noe selvbiografisk stoff). Var han en kollaboratør? Han og Jean Baptiste Seytour flyttet til Nice, til familie Piem, under krigen. Der bodde også Christian Dior, Alex sin tidligere tegner. De tre flyttet videre til Cannes. Det var tre motehus under krigen i sør Frankrike som holdt det gående, det var Chanel, Hermes og Alex Maguy. 

Alex åpnet i 1941 salong i Cannes og ansatte 12 medarbeidere. Det ble også et møtested for motstandsfolk. Han ble tatt, og sendt med tog til en fangeleir, han klarte å hoppe av toget og bodde et år på landet hos en familie og kom seg gjennom krigen. Litt av en luring, en mann som kunne å sno seg skjønner jeg. 

 Picasso og Alex. Boka har mange bilder.

Han startet motehus Alex Maguy i Paris etter krigen og det varte fram til midten av 1950 tallet. Da var slutt, for det bare konfeksjon som var populært. Han la ned motehuset og Alex starte et galleri i stedet. Der alle kunstnere vennen stilte ut. Picasso ville ikke stille ut i Paris, men i 1961 dro Alex tilbake til Cannes, og overtalte Pablo Picasso til å stille ut i galleriet sitt. De ble svært gode venner og det ble mange utstillinger av Pablo Picasso i Alex sitt galleri, et vennskap som varte livet ut.  Alex ble en meget rik mann, og solgte bilder over hele verden, og donerte bort mye kunst i ulike sammenheng.

Sala/Sara og Bill ble boende i Amerika, men Sala var veldig ofte i Paris. Hun savnet livet i Paris i USA, og når hun var i Paris savnet hun Bill og tenkte på hvordan han hadde det. Ekteparet kranglet stort sett om alt, når de var sammen. Som er lek de ikke kunne leve uten, tenker jeg. 

Absolutt en bok jeg synes var spennende og helt annerledes enn jeg hadde tenkt meg. Den handlet mest om Alex og hans venner og uvenner. Hvordan han drev på og ble veldig rik på all sin kunst. Spennende å høre hvordan han fikset livet under krigen.  

Til slutt: Litt morsomt at tre av barnebarna etter søsknene Glass havnet i motebransjen, som det står om i etterordet. En godt skrevet biografisk roman, hvor vi virkelig skjønner Hadley har dobbeltsjekket alt som er mulig å sjekke av sannheter og usannheter. Er man interessert i kunst og mote-industrien er dette den rette fortelling om hvordan Alex og de andre i motebransjen hadde det, før og etter krigen. Det var ingen dans på roser den gangen heller, som nå. 

Anbefales på det varmeste! 

Jeg var litt usikker på om jeg skulle orke å lese enda en bok om jødenes historie, men bokomtalen jeg fikk fra Pax fikk meg til å se at denne boka hadde en helt spesiell, spennende og sann historie, som trigget meg. Det angrer jeg ikke på, selv om jeg synes starten var tung. Det var litt forvirrende at forfatteren bukte de jødiske og europeiske navnene på medlemmene i familie, om hverandre. Jeg måtte ha en lapp for å hele tiden se, hvem var nå det? Bortsett fra dette var det en spennende og ganske så ulik alle andre fortellinger fra krigen som jeg har lest før. 

En bok jeg fikk lest ferdig i august, men ikke fått skrevet ferdig før nå. (hadde heldigvis notater). Litt mange jern i i ilden og ting som har skjedd. 

Lese-eksemplar fra Pax utgitt 2022, ugitt på norsk 2020, 349 sider + 30 sider, notater osv. 

Selv om jeg har mottatt lese-eksemplar fra forlaget, har jeg ingen forpliktelser. Jeg skrive hva jeg mener om boka.

Andre lignende historier som bygger på biografisk stoff fra besteforeldrenes F.eks:  Frida Grünfeld, sin bok.

"Korsveien" av Jonathan Franzen

En skikkelig god oppvekstroman, med handling fra 70 tallet i USA 

Det tok litt lang tid før jeg synes denne romanen tok av, og jeg vurderte å avslutte, for denne boka som startet med en prest, det kunne ikke være noe for meg, en religiøs bok? Nei, noen ganger kan man ta så feil, dette er langt ifra noen religiøs bok, men en oppvekstroman fra USA på 70tallet. Eller rettere sagt en amerikansk generasjonsroman, hvor vi blir kjent med faren Pastor Russ og moren Marion, og deres fire barn. Handlingsforløpet i boka starter ved adventstider og vi følger denne dysfunksjonelle familien ganske kronologisk i litt over to år. Synsvinkelen veksler mellom de ulike familie medlemmene.

Vi er utenfor Chicago, året er 1971. Pastor Russ Hildebrandt lever et kjedelig og gledesløst ekteskap med sin kone Marion. Russ er mer opptatt av Mrs. Frances Cottrell, som jobber som frivillig. Han føler at han har blitt degradert som pastor og har skaffet seg flere uvenner, blant annet hans unge kollega. 

Marion føler at livet er kjedelig og sliter med vekta og at søsteren Sherley har gått bort uten at hun fikk arve henne. Hun går til psykolog, og vi skjønner at hun har lurt unna noe fra sin søster som ingen vet om. Vi hører om hennes fortid før hun giftet seg med Russ, og hvor attraktiv hun var den gang da. Og mange av opplevelser hun hadde da som ikke var helt bra, og som stadig plager henne. 

Eldste sønnen deres Clement som blir kalt Clem går på universitetet. Han har en kjæreste Sharon, men plutselig en dag avviser han henne og sjokkerer hele familien over et valg han har tatt, og reiser hjem til jul. Hans valg kommer som et sjokk, og moren ber han reise tilbake til studiene og tenke seg om. Han reiser og det viser seg at han opplever mye.

Clem og Becky hadde et godt søsken forhold til hverandre, men det endres etter hvert og spesielt i denne førjulstiden, som er starten på fortellingen. 

Da Becky gikk på Vg. skole var hun ofte hos tante Sherley. Tanta døde av kreft og Becky følte seg ensom etter tapet. Hun arvet mye penger etter tanten og nå når hun har blitt 18 år kan hun velge hvilken College hun selv ønsker å søke på. Hun vil vekk hjemmefra. Becky har aldri vært opptatt av religion før, men ble med i Korsveien. Hun synes det var spennende å treffe andre mennesker og drive med drama-øvelser. Sakte, men sikkert blir hun religiøs og forelsker seg i en rocke musikker. Hun blir med på leir og ser faren sin med helt andre øyner, hun klarer ikke leger å respektere faren sin. 

Perry, tenårings-sønnen røyker hasj og selger dop på ungdomsskolen. Han er flink med elektronikk og han mange drømmer. Han blir sjokkert over at Becky vet at han røyker hasj på rommet sitt. Han skal skjerpe seg og skal bli et bedre menneske, men liker å dope seg. Moren forteller han om sine opplevelser og det synes han er belastende. Han prøver å ta skjen i en annen hånd, mens moren flipper ut, som han sier. Men, han er ikke det spor bedre…….

Minste sønnen, Judson på 9 år er ganske grei og innfinner seg i det meste, midt i dette kaoset av en familie som er en ganske komplisert familie. 

Her skjer det mye mer i en tykk bok. Det innebærer mange fine historier om hvordan det gikk med dem videre de neste to årene. Noe som endte i fine reiseskildringer til sør Amerika, Europa, og om familiekonflikter, tro, sjalusi og gjenforening.

En bok som virkelig skildrer tiden på 70 tallet veldig godt, noe jeg husker veldig godt, for på den tiden var jeg selv også ungdom på.  Dette er en ganske mange gjenkjennelig historie, mange parallelle hendelser som stemmer så godt fra den tiden. Den er til tider veldig humoristisk og har en innsiktsfull og fascinerende dybdebeskrivelser i familiens hendelser, både psykisk og emosjonelt. Utrolig godt beskrevet, og gode beskrivelser og detaljer. 

Detter skal bli en trilogi, så gleder meg til å følge familien Hildebrandt videre. Jeg har storkost meg med familiens oppturer, drømmer og nedturer. Dette er en virkelig god bok, med mye fortellerglede.

Utgitt på Cappelen Damm 2021, org. tittel "Crossroads", 634 sider. Lånt på biblioteket.

"Violeta" av Isabel Allende

 

 Violeta skriver til sitt høyt elskede barnebarn Camilio, om sin familie og sitt liv. 

Sept. 2020, en roman. 

Ei jente kom til verden i 1920, på en stormfull høstdag i Chile, det var Violeta. Foreldrene hadde fem eldre sønner, så endelig kom den etterlengtede jenta. En pest/pandemi herjet, den hadde kommet til landet som en etterdønning etter første verdenskrig.  Man snakket ikke så mye om den, det var usikkert hva den kom av og mange tolkninger florerte. Den kom som en dommedag gjennom Europa og Amerika, men det tok nesten to år før den kom til Sør-Amerika. Det var bare Spania som forhold seg nøytralt og fortalte om pesten åpent og ærlig, derfor ble den hetende Spanskesyken.

Alle var livredde for pandemien, moren min og hennes to søstre Pia og Pilar fikk ikke gå utenfor huset, også tjenestepikene måtte være innenfor husets vegger, som hadde flere åpne gårdsrom, et gammeldags stort bygg fra kolonitiden. De var en velstående familie og fikk etter hvert strøm og vannklosett installert. Violeta fikk en irsk/engelsk kvinne som passet henne, Miss Josephine Taylor. Vi hører mye om hennes barndom, og hun lærte Violeta veldig mye, alt fra vanlig oppdragelse og oppførsel til historie og kvinnekamp (om de engelske suffragettene). 

Det ble dårlige tider på 30 tallet og familien var ved å gå konkurs. "Vi må rykke ned på rangstigen, sa faren". Det var depresjonen i landet, faren hadde kreditorene i hælene. To dager etter regjeringens fall, fikk faren en arrest-ordre for svindel og skatteunndragelse.   Beskjed om at huset ville de også miste, faren skjøt seg selv. Det ble et makabert minne om faren, som hun måtte gå i terapi for å komme over seinere i livet. De mistet alt de eide og måtte flykte til en annen kant av landet, der indianerne bodde og familien gikk i oppløsning, men Santa Clara skulle bli et viktig sted for Violeta resten av hennes liv. 

Når de bodde i byen var de eldre brødrene hennes med i opptøyene, Violeta og Miss Taylor så på. Miss Taylor, eller Josephine som hun het ønsket å følge Coco sin stil med bukser og slips, for slik gikk hennes venninne Teresa Rivas kledd. De to kvinnene slo seg seinere sammen, ble samboere, feminister og kvinne-aktivister. Theresa ble stadig vekk satt i fengsel for oppvigleri. 

Fabian, en veterinær-student som kom til gården Sankta Clara, han forelsker seg i Violeta. Det ble andre verdenskrig og moren døde, Violeta følte seg litt fortapt og sa ja til å gifte seg med Fabian, da han ble ferdig utdannet veterinær i 1945. Hun elsket han egentlig ikke, og de fikk ikke barn. Etter tre års ekteskap faller Violeta totalt i armene til en annen mann, flygeren Julian Bravo. Han hadde et frynsete rykte, men Violeta bøyer ikke av for sladder og ønsker å leve sitt liv. Fabian gikk ikke med på at de skal skilles, men Julian og Violeta fikk to barn sammen. Juan Martin og datteren Nieves. 

Julian var en voldelig mann, rundbrenner og luring, men Violeta elsket han.  Julian var litt av en type, som flyger drev han med mye snusk og tjener mange penger, men avslører aldri helt hva han driver med, men vi skjønner at han har mange svin på skogen, med to regnskap som Violeta holder orden på. Vi skjønner at det er både mafia og menneske handel han drev med som noen av sine jobber. Barna får vi høre mye om og en litt morsom vinkling på sønnen Juan Martin. Han ble ikke en tøffing som faren og ender som en gift mann i Oslo, etter en stund. Datteren Nieves, ligner faren, i ungdomstiden bodde hun hos han i USA. Det var i hippietiden og hun ble narkoman. Det er hennes sønn Camilio som denne fortellingen er fortalt til, for Violeta ble hans adoptivmor og bestemor. 

Violeta var en selvstendig kvinne og drev eget firma, hun fikk seg en ny mann i moden alder. Det var den norske fugletitteren og ambassade mannen Harald Fiske. De levde mange lykkelige  år sammen og det var nok Violetas  aller lykkeligste og beste år. De er på turer til Norge osv. 

Det er et stort persongalleri, som jeg ikke nevner. Når man skriver en bok om hundre års historie og knytter den opp mot familie blir det mange involverte. Dette er en roman med mange vonde historier og mange fine humoristiske historier, en informativ og historisk fortelling om Chile og livet på mange måter. 

Her hører vi om viktige historiske hendelser, om den politiske situasjonen i Chile, kampen for kvinners rettigheter, narkotikahandel, hippietiden i USA og dop, funnene av levninger etter alle drapene i Chile osv. Et imponerende eventyr som strekker seg fra den ene pandemien, Spanskesyken til at Violeta nesten hundre år etter opplever korona epidemien. Jeg har kost meg med boka.

En bok jeg absolutt kan anbefale, på lik linje med hennes forrige bok som var veldig bra: Over Havet

Utgitt på Gyldendal, 527 sider, + lyd 10 t 22min fra Book bites.

Erica Jong, "Jeg tør ikke fly" fra 1975 "1001 bøker "

En bok som stiller en rekke spørsmål omkring kvinnens frigjørings kamp og likestilling, fra 1973.

Jeg husker faktisk den boka kom ut på Norsk, det var den våren jeg tok svennebrev som gullsmed i 1975. Da bodde jeg i et kollektiv i Thomas Heftes gate, og noen av de jeg bodde sammen med hadde lest den og den ble heftig diskutert på kjøkkenet. Det var en vågal og modig bok. Jeg fikk aldri lest den, for jeg flyttet til København for videre utdanning. Så jeg kvapp til, når jeg nå fant den på 1001 bøker lista.

Hovedpersonen Isadora White Wing (for et navn) hun vil bare være seg selv, og leve livet. Hun hadde som ung lest Lady Chattelys elsker og målte sin orgasme med henne. Men, så fant hun ut 21 år gammel at det var en mann, som hadde skrevet boka D. H. Lawrence. Da trøstet hun seg med: "Kvinner skrev jo ikke bøker, bøker ble skrevet med sæd ikke med menstruasjonsblod, skriver hun". 

Isadora er redd for å fly, er tittelen på boka, men den handler ikke mye om å fly. Det  hun er redd for, er å miste seg selv, sin identitet og ikke kunne styre selv hva hun vil. (litt underlig boktittel i forhold til innhold). Isadora bor i New York og er på mange turer til Europa, bodde også en periode i Tyskland og er lykkelig for at hun er amerikaner, og at hennes jødiske familie ikke ble utryddet under krigen, hun selv er født i 1942. 

Vi hører om hennes liv, om oppvekst til der hun er når boka ender, i London 29 år gammel. Hennes første ekteskap var med Brian, som det" tørner for". Han trodde han er Jesus. En heftig historie, hun forlot han da hun var 22 år. Hennes mann nr. 2 er Bennett, Psykoanalytiker, med kineser/japansk avstamning. Sammen med han skal hun til en psykoanalytiker-kongress, i Wien. Hun har i oppdrag og skrive om kongressen til et tidsskrift, i en litt sarkastisk stil. Hun er et skrivende menneske som drømmer om å slå igjennom som forfatter. På innsjekkingen til kongressen treffer hun den engelske analytikeren Adrian Goodlove, han blir hennes elsker. 

Isadora forteller om sexen hun har med både, mannen sin Bennett og Adrian, hun føler seg i lykkerus over å ha to menn å elske med. Det eneste hun virkelig er redd for er å bli gravid. Hun skriver svært direkte om sex og begjær. Skjønner at dette var provoserende for over 40 år siden. 

Isadora forteller mange historier, hun har opplevd mye. Hun har blitt 24 år og kommer fra en ganske spesiell familie, halvt jøder og polakker som emigrerte til Amerika. Moren, hun er en svært spesiell kvinne, som ikke kler seg eller er som andre mødre. Drømmen til moren er å være kunstner, men har bare fått barn å ta seg av og ikke blitt kunstner. Isadora har et hat elsk forhold til henne, som jeg tror hun egentlig sloss mot, eller vil være bedre enn henne? Adrian mener hun har farskompleks, når hun forteller dette????

Adrian og Isadora drar på en to og en halv ukes rundreise i Europa med bil, de ser utrolig mye, drikke mye, og elsker mye, særlig på utfordrende steder.  Bennett stoppet henne ikke, men var litt likeglad, eller var han egentlig ikke det, til at hun dro med Adrian? Så en dag sier Adrian at han har en avtale med kona si, at de skal møtes og ha ferie sammen, så han forlater henne i Paris. Isadora føler seg snytt...

Her er det veldig mange fine historier som fortelles fra hennes oppvekst og mennene. Fra da hun bodde i Tyskland, hvordan hun gikk inn i jødenes historier og ble venn med en tidligere nazist. osv...

Den boka skal visstnok være selvbiografisk, og går man inn på Wikipedia og leser om henne er det kanskje sant! Den slo ned som bombe da den kom ut! Å leve det fri liv er mottoet, men kan man leve det helt ut, med familie?

Jeg kjente meg så godt igjen i mye av hva hun forteller om tidsbildet og hva man var opptatt av den gang da. Jeg likte boka, men vi må huske at det er mange år siden den ble skrevet. (Vi ser ikke akkurat på dette som likestilling og kvinnekamp i dag).  Boka har i alle fall blitt en bok man kan regne som en moderne klassiker.

Tema i 1001 bøker april er: En amerikansk forfatter. Erica Jong, Fear of Flying  fra 1973,  "Jeg tør ikke fly" på Norsk 1975. 1001 bøker,

Roman, utgitt på Aschehoug 1975,  310 sider. Lånt på biblioteket

Amerikansk jord av Jeanine Cummins

 En thriller om en mor og sønnen hennes på flukt fra Mexico til USA.

Lydia og hennes sønn Lucas på åtte år opplever at hele familien blir henrettet av narkokartellet, «Los Jardinos» De rett og slett massakrert 15 mennesker i familieselskapet. Lydias mann Sebastian var journalist de var ute etter, han hadde skrevet om narkokartellet og lederen Javier i avisen. Derfor ble han og femten andre familiemedlemmer drept.

Lucas og Lydia klarer å gjemme seg på badet, uten å bli oppdaget mens det hele pågår. Men hvor skal de gjøre av seg, de vet at kartellet er etter dem også. De puster dem i nakken og de vet at blir de tatt, bli de drept. De flytter første natten på hotell, men der skjønner de at de ikke er trygge så de må kommer seg nordover mot Mexico city, med en buss. Målet er USA, det er langt unna. Hvordan kommer man seg dit?

Fortellingen følger dem på den lange ferden fra Acapulco i 53 dager og 426 mil unna til USA. De er i fare hele tiden for at kartellet som har medhjelpere over hele landet skal ta dem. De tar bussen ut av Acapulco, men Lydia vet at det er veisperringer og kontroller når de nærmer seg Mexico city. Hun finner en god løsning i noen venner på vegen og lykkelige tilfeldigheter fører dem til Mexico city. Ledige flybilletter finnes, men Lydia har ikke med seg bevis på hvem Luca er, så å fly går ikke. 

De må komme seg på et tog, ikke inn i et tog, men som de andre migrantene, på taket. De treffer to jenter fra Honduras som har rømt fra en bande der. Av de lærer mor og sønn seg hvordan man kommer seg på og av togene. Dette er veldig farlig og de opplever mye trist og farlig på sin ferd.

På turen møter de mange mennesker og de slår seg sammen med de to jentene på 14 og 15 år fra Honduras hele vegen. Etter hvert nærmer de seg grensa der en coyote skal hjelpe de to jentene fra Honduras over grensa, en avtale onkelen dere har fått i stand. Lydia og Luca henger seg på. De må vente til det rette tidspunktet og de er 14 stk. som skal over grensa.

 Det blir en lang, fryktelig tur gjennom ørkenen og det skjer mye. Dette er så spennende at jeg blir helt fanget i hvordan det vil gå med dem. Under hele turen har de fått støtte og sove på ulike mottak, men vi får også høre om utpresninger, ran og voldtekter på deres veg. Det er folk man kan stole på og andre er livsfarlige.  De møter også flere hjelpsomme folk, mens andre kan være agenter for Javier og hans narkokastell, man vet aldri........mer røper jeg ikke av innholdet.

Boka har litt mange utbroderinger og noen litt patetiske sider. Mange gjentakelser om frykten, det blir gnidd inn og store hopp andre ganger, hva skjedde egentlig imellom der?  

Bortsett fra det likte jeg den "historien" godt. Jeg har sittet klistret til Fanny Vaager sin lesing og jobbet med annet, men boka har også vært til stor hjelp, når det ble for spennende måtte jeg følge med i den. Noen ganger måtte jeg holde pusten for hvordan dette ville ende.

Jeg likte god at ikke alle ord er oversatt, bestemor, onkel og tante er for eksempel ikke brukt, men de spanske ordene, abuela, tia og tio blir brukt. Det er også en del banneord -uttrykk, som puta osv. som ikke er oversatt. Kan mann litt spansk, noe jeg kan, var dette med på å gjøre boka mer virkelig.

Absolutt en bok det er verd å lese eller lytte til!

Utgitt 2019, USA, «America Dirt" oversatt av John Grande. Utgitt 2020, Gyldendal, lånt på biblioteket, 421 sider

Lytteeksemplar fra Lydbokforlaget,16t.59 min, lest avFanny Vaager, hun leser så fantastisk bra :)

Jeg har fått med meg at den boka har blitt elsket av mange, stor salgssuksess i USA. Mens andre hater og fordømmer den, fordi den har blitt så populær. Dette var en av grunnene til at jeg vil vite mer om hva og hvordan denne historien var.

For meg som har opplevd skumle ting i Sør-Amerika, Colombia. Som veisperringer hvor vakter sto med maskingevær, og vi bare måtte kjøre taxi når vi forflyttet oss. Livsfarlig å leie bil. Opplevde å være vitne til et bankran rett foran nesa på oss siste gang vi var der. Var øyenvitner til noen bli blitt robbet, når vi satt og spiste og opplevd selv å nesten bli robbet i heisen opp til et museum, men jeg kunne såpass spansk så jeg skjønte hva de to unge guttene planla, så vi hoppet av i andre etg. men skulle lenger opp. Jeg slapp ikke helt unna, gullkjedet mitt ble revet av meg, midt på gata. Litt andre tilstander der, ikke helt trygt. 

 

Så derfor anbefaler jeg boka! Terningkast 5 

Svart vann av Oates

OBS !Sett deg aldri inn i en bil til en ukjent sjåfør.

Dette er en nydelig skrevet bok som handler om å drukne og se tilbake på livet mens man venter på at døden skal inntreffe. Kelly Kelleher er ei jente på 26år og 8 mnd. De har vært på en fest og feiret 4. juli, nasjonaldagen i USA.

Senatoren og Kelly har blitt kjent med hverandre i løpet av kvelden, men så skal de kjøre for å rekke en ferje. Senatoren har drukket ganske mye og de tar feil av vegen og plutselig forsvinner vegen - inn i det mørke vannet. Kommer jeg til å dø?

Kelly hadde skrevet en avhandling om senatoren til den avsluttende eksamen, en 90 siders rapport. Hun synes det var sta og få bli kjent med han og når han tilbød henne å sitte på ble hun med.

Hun ligger i en bil fastklemt, under vann og ungdomstiden hennes og livet passerer i revy for oss lesere. Vi skjønner at hennes liv ikke hadde gått helt slik hun ønsket seg. Hun rotet seg bort i menn og hennes forhold til menn som ikke var helt snille med henne.

Hennes forhold til foreldrene beskrives inngående og overfor dem hadde hun snill flink pike masken på(skinner det igjennom teksten).

Han som kjørte bilen Senatoren kom seg ut av bilen og reddet seg og sitt rykte. Dette er en parallell til Edvard Kennedy, når han kjørte av veien og lot sin kvinnelige passasjer bli igjen.

Historien fortelles på en så fantastisk bra måte, så ideen om historien angående Kennedy ikke spiller noen rolle for min opplevelse av boka.

Veldig bra, den skildrer psykologisk innsikt og redselen for å drukne, forsvinne jeg! UFF

Hørt den på storytel.

Andre som har blogget om boka: Tine

"La meg være i fred om Kirsten Flagstad sitt liv" av Eve-Marie Lund

Det er i år 125 år siden Kirsten Flagstad ble født på Hamar 12. juni 1895 – død 1962

Norges største, verdenskjent opera-stjerne (sopran) og 

Norges første kvinnelige Operasjef. 

Hun ble født på her i dette huset som nå er Kirsten Flagstad museum. Huset er et av Hamars eldste hus, fra 1849.Det er litt morsomt for huset vårt er fra samme år.

Kirsten var mye på turneer og hun bodde flere steder i Norge. Hun hadde røttene sine et sted - og som sitt sted valgte hun fødebyen Hamar.

         

Den unge Kirsten Flagstad Hun var bare 18 år debuterte hun på Nationalteateret med operaen "Tiefland" Hun ble en internasjonal superstjerne ute i den store verden, særlig i USA, Tyskland og England.

Dette har vært en informativ og grundig bok om Kirsten Flagstad sitt liv. Hun var en spesiell dame, med en stor stemme og ble en stor superkjendis, spesielt i USA, England og Tyskland. At hun var så stor ute i den store verden viste jeg egentlig, men ante ikke SÅ stor! Kanskje fordi opera aldri har vært noe jeg har vært så opptatt av.

1935-1941, Kirsten får kontrakt med Metropolitan i New York, - der blir hun virkelig stjerne og publikum strømmer til operaen. Hun synger og driver rovdrift på stemmen og mister hørselen på det ene øret i to år. Et enormt stort press, men har sine metoder og  øver ikke med de andre, går rett inn på scenen og gjør det hun skal. 

Kirsten Flagstad ble født på Hamar, men vokste opp på Vinderen i Oslo med svært musikalske foreldre og med spesiell musikalsk slekt.  Moren Maja var pianist/ repetitør og faren Michael var fiolinist og orkesterleder. Kirsten var opptatt av sang og hadde 8 år gammel allerede et stort repertoar. Hun hadde absolutt gehør. 
Kirsten hadde bestemt seg, hun skulle bli lege, ikke slite seg ut som musiker slik foreldrene gjorde. 

Moren, Maya ble kalt hele Norges operamamma, hun var streng og ville lære datteren både klaver og sang. Sluntret hun unna klaverøvelsene ble det bjørkeris.  Kirsten ville helst bare synge, ikke spille klaver. 10 år gammel får hun sang-partituret til Lohengrin av Wagner i fødselsdagspresang. Moren lærte henne ståldisiplin og skrøt aldri av henne. Alle de fire barna i familien Flagstad ble musikere.

Kirsten hadde et vanskelig forhold til datteren Else, me noen ganger var de gode venner, som her! Kirsten var en kvinne som var mer interessert i å tolke rollekarakteren hun skulle skildre enn menneskene rundt seg. Hun var veldig sjenert og slet med det hele livet.

Kirsten bruker fritiden og slappet av ved å legge kabal og strikke, det roet henne. Etter forestillingene, ble det et ritual for henne å drikke for å slappe av og roe ned, (kanskje litt vell mye). Derfor tok hun ikke imot noen i garderoben etter forestillingen, det mislikte mange, særlig i USA. 

I 1936 blir hun kåret til «Århundrets stjerne» i London, masse konserter.

I 1937 holder hun konsert på Frogner stadion, til stor jubel.

Sonja Henie og Kirsten Flagstad to kvinner som var superstjerner i USA. 
De fikk det  tøft i Norge etter krigen, mange bunnløse anklager.
.

Krigen bryter ut i Norge, men mannen hennes Henry sier at hun skal holde seg i USA.  Hun synger mange gratis konserter, også konserter til inntekt for Norgeshjelpen i USA og legger om repertoaret «Jeg vil synge overalt hvor norske sanger kan bringe håp og lykke», sa hun og dro spesielt til steder der nordmenn hadde bosatt seg og sang for dem.

Kirsten ville hjem og kom hjem i april/mai 1941. Henry, forretningsmannen var medlem i NS, barna hans får han til å melde seg ut. De er i motstandsbevegelse og Henry støtter motstands-bevegelsen  økonomisk (slik at flyktningene fikk mat, klær og transport ut av landet). Den 17. juni 1941 melder han seg ut av NS. 
Det var for seint, en gang NS mann- alltid NS mann ble stempelet. De mente han hadde jobbet for nazistene som krigsprofitør.

Dette NS medlemskapet til Henry satte mange kjepper i hjulene for Kirsten. Henry ble arrestert som krigsprofitør. Og Kirsten ble upopulær på grunn av at hun reiste hjem til et okkupert land. Det ble litt av et surrealistisk oppgjør etter krigen, men bobestyrer Sunfør, som beslaglagte Henry og Kirstens formue.  Kirstens sitt pass ble også beslaglagt av mannen som aldri hadde hørt om Kirsten Flagstad. Det tok (1 og ½ år)  før hun fikk passet igjen i påvente av landssvikersaken. Henry dør 13. mai 1945 av kreft, Kirsten får ikke ta farvel med sin mann. Han ble frifunnet i 1949.

Etterkrigstiden var nok tøff, hun ble møtt med protest opprop, stinkbomber og ord som Nazi- sangerinne.  Hun tok seg nær av det, men kunne ingenting gjøre. Hun holder to store veldedighet- konserter for  foreldreløse jødiske barn, i England og fikk positiv omtale, det hjelper.  Hun holdt etter hvert mange veldedighetskonserter, hvor overskuddet gikk til ulike formål.  

Kirsten Flagstad ble utnevnt som Norges første operasjef! 

I 1958, Den Norske Opera opprettes og det ble åpningskonsert  i Hamar, 2 nov 1958, i Kirsten sin fødeby. Hovedscenen i Oslo med kongen tilstede skjedde 16. februar 1959.

Kroppen skranter, hun var mye syk og får diagnosen kreft. Kirsten er optimistisk og er på operaen så ofte som mulig, og reiser rundt for å se, så mye som mulig av Operaforestillinger. Men, 3.desember 1962 dør hun (67 år). Gravlagt på Vestre gravlund, for seg selv.

Det er naturlig for meg å få henne med i min Hommage til... utstillling! 

Så får jeg se om jeg klarer å få laget et smykke til henne!

En spesiell og spennende kvinne.

Utgitt på Arneberg Forlag 2008

sider 520, sort - hvitt bildene er fra boka. 

Kilde: kjøpt selv

Barna fra elven av Lisa Wingate

Historie om barn som ble bortført til barnehjem og videre til adopsjon i USA på 1920 --50 tallet.

Jeg falt for denne boka en dag jeg var på biblioteket og så den utstilt. Denne var kåret til beste historiske roman av Goodreads i 2017.  Som adoptivmor er man som en høk/høne etter tematikken. Boka har to fortellere, det er Rill fra 1939-40 som var barn på elvebåten Arcadis. Den andre er Avery i nåtid.

Rill er jenta som i 1939, tolv år gammel som sammen med sine fire søsken ble fraktet bort fra elva Mississippi, det de bodde på en elvebåt sammen med mor og far. De er alene fordi faren følger moren til sykehuset der hun venter tvillinger. Barna blir anbrakt på et barnehjem som blir drevet av organisasjonen Children Home Society, ved styrere Georgia Tann.

Rill og søsknene er helt sikre på at mor og far kommer og henter dem bare mor kommer ut fra sykehuset. Slik ble det ikke, de skulle adopteres vekk til rike familier. Rill og søsknene var lyshårete unger og de var de mest populære å ta hånd om, politiet bistod arbeidet til organisasjonen.

Avery er en ung overklasse advokat jente som har flyttet hjem for å hjelpe sin syke far, dette er nåtid. Hun begynner å stille spørsmål ved sin egen bakgrunn. Bestemoren Judy hadde kommet på gamlehjem, men hun hadde en hemmelighet, skjønner Avery. Hva var det?

Dette er kun en roman, men spiller på mange virkelige hendelser som man vet skjedde. Children Home Society var en organisasjon som var fra 1920-50. Vi vet at de ofte kidnappet enkeltbarn og barneflokker ut fra barnas hår og øyner, de med lyst hår og blå øyner var mest populære. Nyfødte barn ble også bortført på ulike måter. Her får vi høre hvordan det gikk med dem videre og hvordan de hadde det under ved styreren Georgia Tann. Som juger, utsnytter barna, utpressing av adoptivforeldre osv. Skremmende historier....

Greorgia Tann ble lenge betraktet som en god fe som utførte mye viktig arbeid for de fattige barna, men så skjønte man at hun utnyttet dem og forherliget alle situasjoner ved hvem de var og hvordan de hadde det på barnehjemmet. Hun fikk inn ca. 500 barn til sitt barnehjem som hun "solgte" vider til rike lyse amerikanere. Hun tjente en formue på dette. 

Tanns arkiv ble først åpnet i 1995 og da fikk mange muligheten til å finne igjen hverandre, til sine søsken og til andre familiebånd, men for mange var det for seint å finne noe familie i live.

 Boka startet veldig spennende og jeg klarte ikke å legge den fra meg, men etterhvert ble den litt veldig amerikansk i stilen for meg, nesten litt film-akting i beskrivelsene, med litt kjærlighet og andre dramatiske skildringer blandet inn.

Boka den minnet meg alt for mye om bok med nesten samme tittel:

Barna fra toget, utgitt 2014. (klikk på lenka)

Den var mer troverdig med den amerikanske historien i bakgrunnen og hvordan hovedpersonene ble kjent med hverandre. Det var en eldre kvinne fra toget og en ung rotløs jente i dag. Det viste seg at de slet med mye av de samme spørsmålene og opplevelsene om ikke å bli sett av fosterforeldrene, akseptert i samfunnet og sett ned på fordi de psykisk slet.

Utgitt på Cappelen Damm 2018

398 sider

Kilde: Biblioteket

Michelle Obama "Min Historie"

Amerikas førstedame fra 2009-2017, om hennes oppvekst og livet i Det hvite hus. 

Michelle Obama, født, Michelle La Vaughn Robinson, Chicago, Illinois 1964. Oppvokst i en arbeiderklassefamilie i Bydelen South Side i Chicago. Hun er afroamerikansk, med slaverøtter, hennes tippoldefar var slave i Sør- Carolina. Faren hadde MS og jobbet som pumpearbeider i det kommunale vannverket, moren jobbet som sekretær.

Barndommen og oppveksten i en trygg god familie har formet henne til den person hun ble. Hun som alltid stilte ekstrem høye krav til seg selv. Hun ville frem i livet og jobbet hardt og målbevisst med særlig skolearbeid, hun skulle vise at hun var noe. Det klarte hun og kom inn på Princeton University, der broren hennes gikk og utdannet seg etterpå som advokat ved Harvard Law School.

Barack Obama, fikk et sommervikariat i advokatfirmaet Sidley Austin, der Michelle jobbet. Slik ble de kjent da hun skulle ta seg av sommerhjelpen. Det ble kjærlighet og de giftet seg i 1992

Hun jobbet etterhvert i ulike jobber med veldig ulike temaer, eks i Borgermester Daleys stab, University i Chicago og ved University i Chicago Hospital.

De ønsket seg barn, men får det ikke til, hun var over 30 år ville så gjerne. Å se andre kvinner gå rundt med barn, var forferdelig. Dette ble håpløst, en tragedie og et personlig nederlag for henne. Fertilitetslege, hjalp dem, de fikk prøve med hormonbehandling osv. det gav dem to flotte jenter. For dem begge var det svært viktig, å få sin egen familie.

Denne boka handler ikke om politikken, men er hennes biografi om hennes liv. Hun var ikke så opptatt av politikk, sier hun, men hun har sterke meninger om politiske saker?

Livet endret seg voldsomt etter at Barack Obama tiltrådte som president en kald januardag 2009. 

De flyttet inn i Det hvite hus og Michelle ville gjøre Det hvite hus mer åpent og inkluderende, noe hun prøvde ved å lage Halloween fester og mange andre tilstellinger i huset. Å være presidentfrue er en ubetalt jobb, men med mange forpliktelser.

Et av Michelle sitt valgte temaer å jobbe med var "Letts move". Det var et program hvor barn skulle røre seg minst 60 minutter hver dag og hun ville ha et sunnere kosthold for barn på skolen. Der salt, sukker og fett skulle vekk fra skolemåltidet. Hun vil ikke bare at barna skal røre seg mer og leve sunnere, men hele familien skal aktiveres. Det ble gravd opp en stor grønnsakshage av plenen for å dyrke grønnsaker. Ved hjelp av barneskolene dyrket de et tonn grønnsaker hvert år. Mye av det de dyrket gikk til kjøkken for bostedsløse.

Hun jobbet med flere ulike egne konsept: Soldatkonene, deres rettigheter. Hun besøkte skadde soldater på sykehus. Alle jenter har rett til å få utdanning, det var hun veldig opptatt av. Ikke minst gikk det inn på fam. Obama alle svarte som ble skutt, de ville ha nye regler for bæring av skytevåpen, men det ble en lang og vanskelig prosess.

Hun synes dette var et underlig liv å være presidentfrue, og ikke kunne gå alene i butikken å handle. Trengte ikke nøkler for hun var inntullet med sikkerhetsvakter samme hvor hun var.

Det var litt av en prøvelse og takle morsrollen. Hvordan barna fikk en uvanlig skjermet barndom, hvor de ikke kunne gjøre som de ville og gå hvor de ville. Michelle vil jo at barna hennes skulle ha en så naturlig og trygg barndom mest mulig lik alle andre, det var ikke like enkelt. 

Jeg synes det var litt morsomt å høre hennes historie,. Hun er et skikkelig driftig kvinnfolk, med mange ideer og et stort pågangsmot særlig ovenfor barn og kvinner.

Dette er en ærlig beskrivelse som inneholder ikke bare seieren med å bli USA sin første afroafrikanske presidentfrue, men også alle skuffelsene hennes. Hun kunne ikke alle kodene for hvordan man skulle oppføre seg og det ble f.eks. skandale i avisene, da hun tok på Dronning Elizabeth i England, da de sto og pratet sammen.

Tross alle tabber og nederlag er hun i dag en ikonisk og beundret kvinne. Hun var skremt av Trump sine kommentarer, hvordan han trakasserte Hillary Clinton under valgkampen. Michelle var glad for at hun og hennes familie nå skulle ut av Det hvite huset. Vi var den første svarte familien av 44 presidenten som har bodd der. Vi gjorde en del endringer både inne, ute og grønnsakhagen. Hun hadde i åtte år en flott stab å jobbe med og fått utført utrolig mye. 

Litt av et rivjern den damen.

Om noen vil at hun skal inn i politikken er det bare å glemme, det vil hun ikke.

Hva jeg synes:

Totalt sett var det en grei biografi, men til tider gjentok den seg "om at og om at" Litt mye fokus på at hun var så vanlig jente og afroamerikaner. Hun hadde høye ambisjoner og hun nådde absolutt toppen kan man si. Egentlig en pirk hva gjaldt skolearbeid så at hun kom seg fram er ikke tilfeldig, når hun skriver om hvor mye arbeid hun la ned i skolearbeid for å bli best. Beskrivelsen av familien med besteforeldre osv. var svært lang og litt kjedelig, det var nesten en tredjedel av boka, men etter det tok den seg opp. Samlivet med Barack var nok ikke det enkleste, for han hadde også store drifter i seg til å bli noe her i verden. Livet i Det hvite hus og arbeidet der var kanskje mest spennende i boka.

Denne har jeg lastet ned fra Storytel
Spilletid:18 timer 18 min

Kline, Christina Baker "Barna fra toget"

De foreldreløse barnas historie fra USA på begynnelsen av 19000 tallet og Molly.

Molly Ayerer er 17 år gammel jente, hun bor i et fosterhjem hvor hun ikke blir verdsatt. Hun er litt punk og særegen i utseende og er negativ til mye, men opptatt av å være vegetarianer, noe fostermor fnyser av. Molly har en mor i fengsel og en far som er død, hun har bodd i 12 ulike fosterhjem.

En dag blir hun tatt i å stjele en bok fra biblioteket og dømmes til 50 timer samfunnsstraff. Hun har en kjæreste som heter Jack og han ordner det slik at hun får jobbe hos en eldre kvinne og hjelpe henne med å rydde loftet, der møter hun Vivian.

Vivian Daly er 91 år og hun kjenner seg igjen i Molly med en gang. Vivian mistet familien sin i en brann i New York og hun ble tatt hånd om og fraktet vekk med tog. Det er en stor gruppe foreldreløse og voksne ansatte fra Childerens Aid som drar avgårde på toget til Midtvesten, der stopper de på ulike stasjonene og fosterforeldre kan finne seg barn. Vivian begynner å fortelle om sitt liv. Hun ble fratatt en barndom og fikk stadig nye navn.

Vivian var 9 år og havner i Minnesota i 1929. Der er det et ektepar, Burn som tar henne for hjelp, mat og skolegang. De liker ikke navnet hennes og kaller henne Dorothy. De driver en systue og hun må lærer mye der, skolegang ble det ikke bare jobbing. Hun blir kjent med damene på systuen og særlig Fanny. Det var lange dager, lite mat og alltid sulten, hengelås på kjøleskapet.

Krakket kommer i 1930 og en og en blir oppsagt hos Burn sin systue. Det ringer på, fru Burn åpner, herr Sorrensen fra Childerens Aid står i døra. Han skal hente Dorothy, sier han. Når din utplassering ikke går, så du må omplasseres, sier han til Dorothy som var helt uforberedt.

Dit han kjører henne til i april 1930 er ei fattig rønne i Henning Ford på landet, en familie, med fire barn. De trenger deg. Alt må være bedre enn hos Burn med kjøleskap med hengelås og en madrass på gulvet, tror Dorothy, men der tok hun feil. Hun kom til et helvete, med mange unger, lite mat og urenslighet. Lærerinnen hennes skjønte noe var feil og en dag rømmer Dorothy fra huset og familien.

Etter dette klarer de å oppspore et par som trenger en ung jente i butikken. Det blir lykke, hun får navnet Vivian etter deres avdøde datter og blir adoptert av dem. Da hun er 19 år drar hun til byen sammen med to venninner og der treffer hun, gutten fra toget. Han hadde hatt det like så vanskelig som Vivian, men hadde lært seg kunsten å traktere et piano og levde av å spille, han het nå Luke. Etter 10 mnd. ble de gift. Luke må ut i krigen og triste ting skjer...... 

Her tar Vivian en litt utenkelig reaksjon, mener jeg. Sier ikke hva.

Molly og Vivian går opp og begynner å rydde, Molly er litt avvisende i starten, men de får et tett forhold og de hygger seg sammen. Molly får troen på seg selv og får høre mye om Vivian sin historie. Det viser seg etterhvert at Molly via den moderne verden på nettet kan hjelpe Vivian til å finne personer som Vivian gjerne skulle vist litt om. Molly blir den hjelpende hånd for Vivian med å få svaret på flere av spørsmålene hun har grublet på hele livet.

Molly blir ei jente som forandrer seg og åpner seg for andre i denne perioden og morsomt å se hvordan hun tør å stå frem i klasserommet, hun som bare har vært frekk og bøllete. Men skoleflink har hun alltid vært, hun forteller at hun er halvt indianer og synes at historietimene er spennende. Hun blir engasjer og hiver seg inn i diskusjonene om indianere og historiske endringer opp gjennom tidene i skoletimene. Det er en fin utvikling beskrevet på en god måte. Hun får selvinnsikt og ser på seg selv med nye øyner, det er noen som ser henne og har troen på henne.

Konklusjon:

Dette er en vakker fortelling om to menneskers møte, en gammel dame som endelig kan fortelle sin historie til en ung jente som vil høre og skjønner at de har på mange måter delt samme skjebne, men i helt ulike tidsperspektiver. Men, sitter inne med mange av de samme erfaringene. Vivian med slit og misbrukt som fosterbarn, som arbeidskraft, uvissheten, livredd for ikke å gjøre feil for adoptivforeldrene osv. 
Molly har mye mer innsikt i sin egen situasjon, men strever etter å bli sett og akseptert som den hun er. osv.

Molly er absolutt troverdig. Ja, jeg kjenner den typen og den er veldig godt beskrevet, de vet og kan om alle sine rettigheter, å bli kastet rundt fra fosterhjem til fosterhjem slik Molly ble er nok like aktuelt i dagens Norge. Det er skremmende mange paralleller til vårt fosterhjemssystem i Norge.

Boka er også interessant på grunn av den bygger på den amerikanske historien om hva som var praksis i Amerika fra 1854 - 1929.  Det var over 200-tusen barn som ble fraktet fra New York, Øst Amerika med tog til Midt vesten. Der de ble presentert på jernbanestasjonen for oppmøtte, fra stasjon til stasjon. De var i alle aldre og svært mange av dem ble ofte behandlet som slaver. Veldig mange av barna var emigrantbarn fra Europeere som søkte lykken i Amerika. Foreldrene klarte ikke å finne arbeide og mat til seg og barna og de ble samlet opp. Man ser de store linjene om tap, tilpassing, de gode hjelperne, krakket, empati, fattig-rik problematikk, mobbing osv....

Absolutt en fin bok!

Vanligvis passer stemmen til oppleseren, men har var det noe som skurret, kanskje det burde vært en ung stemme på Molly. Jeg ble ikke godt nok overbevist av Inger Teien som oppleser, den passet bare ikke helt.

Utgitt 2014

finnes som bok 351 s

Lydbok 9t 54 min, 

Lest av Inger Teien,

Lagt inn på Smakebit på søndag