Viser innlegg med etiketten forfatter. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten forfatter. Vis alle innlegg

tirsdag 5. mars 2024

Cora Sandel « Bare Alberte»


                                                    3 og siste bok i trilogien om Alberte,

I denne boka følger vi Alberte til Bretagne i begynnelsen av boka, hun og flere venner hadde tilflukt der, rett etter 1. verdenskrig. Det er til sammen tre par, med to barn, som kommer og går i huset. Alberte og sønnen «småen» på 5 år, Sivert kom på korte besøk.  Elli ell og Lissel som sliter i parforholdet og Chan og Pierre, med datteren Marte på 8 år. 

Pierre har vært i krigen og blitt skadet i en sverd duell. Store skader i ansiktet og armen, noe fingre er borte også. Han har endret seg totalt, men prøver å skrive historier, men er ikke inspirert nok. Han har utgitt en bok, og får ikke til mer. Han er nærmest psykisk ustabil. Det er regn i dagevis og alt blir ganske ubehagelig, for alle. 

Krigen generelt snakkes det nærmest ikke om, men det skinner igjennom mange opplevelser som drypp gjennom hele boka, særlig fra Pierre, og seiner da Alberte og Sivert flytter tilbake til Norge. Elli ell hadde fått en kasse med bøker. De er alle opptatt av ulike filosofer og kaster nytt liv over sjelelivet og psykoterapien. Diktere er overflødig mener Pierre. Etter hvert som tiden går de hverandre litt på nervene, blir sjalu på hverandre og sjalusi blir det også blant kvinnene..

Sivert kommer etter et langt fravær, han har tjent mye penger på maleriene sine, kjøpt seg ny garderobe osv. Han tar tak i sønnens oppdragelse, han synes Alberte duller for mye med han. Dessuten må det bli slutt for å kalle sønnen «Småen» han har faktisk et navn, sier Sivert. 

Noe har skjedd i vennegjengen, Alberte og Sivert glir fra hverandre. De er tilbake i Paris, og livet er ikke enkelt. Sivert bestemmer seg for å dra hjem til Norge, og han skal ta med seg sønnen, forteller han. Alberte hva med henne?

Hun blir med Sivert hjem til hans foreldre, til Sørlandet. Sivert sine foreldre har gamle holdninger, er religiøse og Alberte føler at hun ikke er velkommen der, hun passer ikke inn og det ble en vanskelig tid for henne. En litt trist slutt, som kom litt uventet. Jeg hadde nok trodd at Alberte vil stå opp litt mer for sine rettigheter.  

En liten tankevekker er at denne triologien ligger vist nok svært nært opptil hennes eget liv. Hun skrev jo under pseudonym Cora Sandel, men het Sara Cecillia Gørvel Fabricius 1880- 1974. Jeg har biografien om henne i bokhylla,  så den skal jeg lese nærmere til sommeren.

Denne boka kom ut i 1941, da ble noen av sidene sensurert vekk, fordi de var antitysk. I denne lydboka er disse med igjen. Denne var nok den svakeste i trilogien, litt mye prat, men tok seg  opp på slutten.

Lydbok 12 timer. Utgitt: 6. aug. 2023 Forlag: Gyldendal Norsk Forlag


onsdag 29. november 2023

Paal-Helge Haugen "Ei natt på jorda" i Diktlesersirkelen


 

Jeg har valgt meg ut en diktsamling som heter "Ei natt på jorda"

Sjå lyset kverv og mørkret sig

Or dagens sprekk og sprunger

I natt gror det syner fram

Og ljod frå alle tunger

Vi samlas her, frå aust til vest

Og leitar, kinn mot kinn

Vi skraper lysets restar opp

Og deler det vi finn

 

Vår veg var lang, vår møde stor

Vi hadde tungt å bere

Vi flydde frå vårt eige land

Der rettferd skulle vere

Der rådde svik, der flamma hat

Og krigen, bror mot bror

Vi flydde frå ein heim i brann

Og frå ei herja jord

 

Den djupe natta strøymer inn

Vi søker livd og gløyme

Ei lita stund sig augo att

For det vi helst vil gløyme

Men syner gir oss ikkje kvild

Når mørket dreg oss med

Og tanken er forvilla fugl

Som leitar etter fred


Hele diktsamlingen er et oratorium (dvs: et større musikalsk verk for orkester, sangsolister og kor). Det bygger fritt over tekstene fra Jesaja og ble fremført i regi av Norsk Kirkeakademiers Fellesråd, som et ledd i markeringa av Bokåret 1993. En flott bok, med små henvisninger til scenen, som i skuespill. 

Teksten ble skrevet vinteren 1992-93 da en tankbåt krasjet mot kysten av Shetland, brakk i to og det ble mengder med olje som flommet ut i vannet og inn mot land, og skapte kaos i landet. Samtidig pågikk krigen i Jugoslavia, med krig, drap og vold, blant annet fordi: religion, ur-gammelt hat og etniske motsetninger hadde bygd seg opp. 

Jeg synes disse linjene passer inn, nå i dagens kaotiske verden. Derfor fant jeg fram denne boka fra bokhylla mi. Utgitt på Cappelens Forlag 1993. 

Paal- Helge Haugen (fra Wikipedia) har skrevet veldig mye bra, han regnes kanskje ikke enda som en blant de store gamle "Klassiker", men for meg er han en klassiker. Han var en som var utrolig populær på 90 tallet og ble også nominert til Nordisk råds litteraturpris på den tiden.

Lest i Diktlesersirkelen til Anita: Kat."Klassiker"

mandag 30. oktober 2023

Vidar Kvalshaug "Ari - Bohemen og bøkene"

 


   Ari, litt av mann, som døde alt for tidlig i 2019!

Ari Mikael Bjørshol ble født i 1972. Moren heter Marianne Solberg Behn, og Ari valgte å ta hennes etternavn, etter at forelderen ble skilt i 1983. Faren, Olav Bjørshol hadde han lite kontakt med under oppveksten, men ble venner som voksene. Han var fotograf og Steiner-skolelærer og naturligvis ble det Steiner-skolebarn av Ari i Moss.  

Allerede som ung gutt ble han lagt merke til, han var en ganske så spesiell gutt. Han leste mye og var spesielt opptatt av Hemingway, og Jack Kerouac og en rekke andre forfattere. Hans debutroman var Trist som faen, 1999. Det ble en brak- suksess og fikk terningkast 6, noe han tatoverte og viste stolt fram. 

Ari er aller mest kjent som "han som" giftet seg med Märtha Louise i 2002. De hold sammen i 15 år før skilsmissen ble et faktum, og de hadde fått tre døtre.. 

Han har jobbet med mange ulike publikasjoner i Dagbladet, aftenposten osv. Ari har hatt mange kunstneriske og kreative prosjekter, som spenner vidt med smokings-kolleksjon i 2004, serviset og glass i serien "Peacock" for Magnor Glassverk. i 2011 debuterte han som dramatiker, ved Rogaland teater med oppsetningen "Treningstimen". med regi av Kim Sørensen. Underholdningsserien hvor han og fotograf Per Heimly laget for tv i 2011: "Ari og Per" som var på tur ulike steder. 

Billedkunst begynte han med seint, og mange var svært skeptisk til hans malerier, som han debuterte med i 2013. Han var svært begeistret for Bjørn Melgaard sin kunst og var et av hans forbilder. 2018 ble et år han solgte bilder for 5, 7 millioner. Han hadde ingen formell kunstutdanning, men var et Steiner skolebarn, og hadde det i seg. 

Ari var ikke redd for å si ifra og kom ofte i klammeri for sine meninger og ble lagt merke til. Han ble som regel forsonet med sine kritikere seinere i livet.  

Han gav ut fire romaner, tre novellesamlinger, en sakprosabok og et skuespill. jeg må innrømme at jeg bare har lest en bok av han, "Bakgård" som jeg ikke ble så imponert over. Jeg har en novellesamling i bokhylla, så den får jeg se å få lest.

Denne boka synes jeg var ganske morsom og jeg fikk et annet bilde i hodet av Ari. Trist at han tok sitt eget liv 1. juledag 2019, men som kjæresten hans Ebba sier i boka at han slet psykisk og tenkte mye på døden. Mye av stoffet i bøkene sine var hentet fra hans eget liv, reisene og folk han kjente.

Boka kom ut i 2020, Cappelen Damm, Hørt den som lydbok, storytel


torsdag 30. mars 2023

Dikterdronningen - Sigrid Undset av Sigrun Slapgard

 


Jeg har lest mange biografiene om Sigrid Undset, men denne hadde jeg ikke fått med meg, en veldig bra biografi!

Sigrun Slapgard, begynner helt på starten, med foreldrenes reise til Roma, og Sigrid sine første år i Danmark. Hennes oppvekst, og hennes spesielle liv hvor hun som svært lite barn fikk ta del i faren interesser og arbeid.  Hvor mye hun var sammen med faren, som var mye syk og lærte av han. Sigrid var en gløgg jente og elsket å spille og dikte opp skuespill med sin to yngre søstre. 

De bodde i Kristiania og flyttet mye ettersom faren ble sykere og sykere. De hadde lite penger og moren viste ikke helt hvordan hun skulle klare å fø seg, og de tre døtrene etter at faren døde 3. desember 1893. Han ble bare 40 år og Sigrid var bare 11 år. Den 3. desember ble etter farens død en dag Sigrid brukte til å ta en liten oppsummering over livet så langt, hvor hadde  livet brakte henne og hvor var hun nå.

Sigrid hadde ikke mange venninner, men en ungdoms brev-venninne i Malmø, det var Dea som fikk vite mye om Sigrids drømmer og lengsler. Drømmen om å bli kunstner, ikke billedkunstner for det egnet hun seg ikke til, hadde hun skjønt. Men, til å bli en forfatter med maleriske skildringer sånn som: Amalie Skram og Selma Lagerlöf, det var hennes mål.

Hun skrev og skrev, jobbet som kontordame om dagen og skrev om natten. Som 20-åring treffer Sigrid sin brev-venninne Dea før første gang, det ble et fint møte. Sigrid skriver på det ene manuset etter det andre, men det blir ikke til noe, før hun i 1907 utgir Fru Martha Oulie. Den boka vekket debatt med sin moderne tematikk. Dette ble hennes debutroman, samme år som Olav Duun, Johan Falkberget og Hermann Wildenvey debuterte. Sigrid skrev til Dea at en journalist hadde sammenlignet henne med en nå-tids kunstner! Det var den norske kunstneren Anders Castus Svarstad. 

1909 fikk hun reise-stipend og tar farvel med sitt gamle liv. Hun ble ansett som en spennende forfatter, utgitt to bøker og div. dikt. Den 3. desember 1909 er hun i Firenze, hun tenker på selvmord og menneskenes konflikter. Når finner hun den rette, når er det hennes tur? Hun hadde en affære med en voksen gift mann, men tar farvel med Firenze og drar videre til Roma. 

Roma var fantastisk og imponerende. Her kunne hun gå i ruinene fra fortiden. Til Dea skriver hun om utsikten og nyter livet. Skal hun møte kjærligheten? Ja, hun møter Svarstad og som vi vet. Etter å ha holdt det skult for moren, og flere reiser seinere gifter hun seg i 1911, men Svarstad i Antwerpen.  Anders ble født i Roma tre år etter deres første møte. Sigrid hadde hatt en lykkelig graviditet, men alt endret seg etter fødselen. Lille Anders var syk, hun slet med å få tørket bleiene osv. Hun følte seg ensom og med alt for mange bekymringer over den lille sønnen, dro hun hjem til Norge, til moren og var ganske depressiv. 

Familien Undset Svarstad leide  diverse bosteder etter hvert. Mosse ble født og Svarstads tre barn flytter inn til dem. Plutselig er hun mor til fem barn. Det blir litt for mye, skjønner vi. Hun er gravid med Hans, frustrert leier hun seg et hus og  flytter til Lillehammer i 1919. Hun innså at å ta vare på egne barn og jobbe med sitt eget skaperverk, å skrive bøker var det viktigste. Alt dette er veldig kjent ang. barna hennes og stebarna. Hun ville være en oppofrende mor, men å være det samtidig som man skal skrive bøker var/er ingen god mix. 

Repeterer ikke mer fra hennes liv ang. kronologi. Jeg synes at denne boka har med så mange fine, ukjente og noen litt negative som skjerper og gjør boka enda bedre. Dette er fortellinger fra brev korrespondansen hun hadde med mange folk, både fremmede, venner og fra familien.

Hvordan var hun egentlig som foreldre:

- Anders som ble skutt, og var hennes øyensten, savnet etter han var ubeskrivelig skjønner jeg. Men, merkelig at hun ikke ville formidle det mer med sine medmennesker. Det virker som om hun ikke ville bearbeide den sorgen, eller hun klarte ikke. 

 -Mosse, datteren som var (tilbakestående) var nok en solstråle som hun holdt veldig av og betydde utrolig mye for henne. Hun var den av barna som døde først og som hun elsket og hadde mest med å gjøre av barna sine. Mosse var solskinnet i livet hennes i mange år. 

-Hans, hennes yngste sønn hadde nok ikke hennes glød for det leste ord, men hvorfor var hun så negativ til at sønnen ønsker å bli kunstner, slik faren var? Hans opplevde jeg i boka som en sønn som ønsket å være mye sammen med moren, ikke bare hushjelpen. Han ville ha morskjærlighet og bli sett. Han var syndebukken i huset og fikk mye kjeft. Faren hadde han heller ikke mye kontakt med. 

Men, så har jeg lest bøkene om Anne Stine (gift Ingstad) Moe, datteren til Sigrids advokat, og naboer. Der står det at Hans opphold seg stor stett hos dem, sammen med deres sønn. Han var ikke gamle karen når han kom ned til dem med bleien full, og gikk for lut og kaldt vann hjemme. Så var det egentlig så rart at han ikke skikket seg, og lengtet etter morskjærlighet?

Jeg synes også det er litt morsomt å høre hvor fort hun kom på kanten med folk, hun må ha vært en ganske egosentrisk og stri dame.  Sigrid  fremstilles som litt bister og er ofte rett fram eller spydig mot mange mennesker, det kan man undre seg på hvorfor? 

Hun var en dame som gjorde mye bra, det kommer vi ikke utenom. Hun gav bort penger i øst og vest, for ikke å snakke om alt som gikk til familien hennes og Svarstads barn og barnebarn. F.eks:  Tenk å selge Nobel- medaljen sin og gi alle pengene hun fikk inn, til Finlandshjelpen, rett før krigen brøt ut.

En meget spesiell kvinne som ville så mye bra, men rakk ikke over alt. Litt bister og munnrapp, men var hyggelig mot folk, skjønner jeg. Moren min jobbet som ung på Maihaugen, og gikk forbi Bjerkebæk. Hun  opplevde ofte å se henne med rumpa i været og grave i hagen. Det hendte hun så opp og sa Morn! Jeg må innrømme at jeg er oppvokst med en mor som forgudet Sigrid Undset, noe jeg har arvet…..

Bjerkebæk på Lillehammer

Jeg har lest og jobbet mye visuelt med Sigrid Undset. Klikk på Sigrid Undset under etiketter, om du vil lese mer om henne, og se hva jeg har hedret henne med i smykke osv

Sigrun Slapgard har også skrevet en veldig fin biografi om "MALEREN" Anders C. Svarstad. 

Hun reiste mange steder og her er min tur i Sigrid Unset sine fotspor til Selje: Reisen til: Den hellige Sunniva på Selje , Hun skriver om Olav Tryggvason, han var aldri der skriver Øystein Morten. 

Jeg har hørt den som lydbok på Storytel. Lest av Ranveig Echoff 21.33timer , Gyldendal Norsk Forlag. Boka utgitt i 2007, på 583 sider.

 

mandag 13. februar 2023

"Rosa Luxemburg" av Ellen Engelstad og Mimir Kristjansson

 

 Historien om den lille polsk-jødiske kvinnen som både Stalin og Hitler fryktet.

 Litt historiske fakta om en kvinne jeg ikke har vist så mye om, selv om jeg var veldig ofte på kafe Rosa Luxemburg på Huset, de årene jeg bodde og studerte i København på slutten av 70 tallet. Sånn er det når politikk ikke har vært høyt prioritert, spesielt ikke nå jeg var ung. 

Jeg må få laget et par smykker hvor jeg skal hedrer Polske kvinner, til utstillingen jeg er invitert til å delta på i Polen til sommer. Så får jeg se om jeg klarer å få til noe på Rosa Luxemburg. Har ellers bare en polsk kvinne, Marie Curie. 


Rosa, eller Rozalia Luksenburg født 5.mars 1871 i Zamosc i Sørøst Polen.  Polen fantes ikke den gangen, landet var delt mellom tre keiserriker, det tyske, russiske, og østeriske-ungarske rike. Familien bodde i den russiske -styrte delen og ble styrt av den eneveldige tsaren, som styrte med jernhånd. Hennes familie var jøder og som var forvist til egne gettoer. Jødene ble utestengt av ulike yrker. Det var spesielle krav til dem, om hårklipp, barbering, lengde på frakker, form på hatter osv. for alle jøder.

Tre år gammel flyttet den velstående familien til Warszawa, for å sikre barnas fremtid. Rosa gikk på byens beste pikeskole, der det var forbudt å snakke polsk. Der de beste elevene fikk gullmedalje ved skoleslutt. Rosa sin ble holdt tilbake fordi hun ikke hadde de rette holdningene til myndighetene. 

Som 16 åring ble hun med i en sosialistisk undergrunnsorganisasjon "Proletariat". Hun kom i tsarens hemmelige politi sitt søkelys, det ble farlig så hun måtte rømme. Fordi hun mislikte det Russiske keiserdømme som styrte Polen. En prest hjalp henne og hun kom seg til Zürich, Sveits i 1889.

Der ble Rosa leder i en sosialistisk bevegelse. Rosa ville ha en bedre og mer rettferdig verden, hvor det skulle være sosialisme nedenfra, (fra folket) ikke ovenfra med en ene hersker som styrte. Hun ville ha en bedre og mer rettferdig verden. Hun mente også at kampen mot kapitalismen var viktig, forsvinner den forsvinner også kvinne-undertrykking og antisemittismen, mente hun.

Rosa og Leo Jogiches ble kjærester, en kjekk, revolusjonær jøde, fra Vilnius, Litauen.  De grunnla i 1893 et tidsskrift som tok for seg arbeider-saker, og kjempet mot kapitalismen. Hennes mest kjente slagord: "Frihet er alltid frihet for den annerledes tenkende".

Rosa utdannet seg ved universitetet i Zürich. Hun studerte filosofi og samfunnsøkonomi. Tok i 1897 Doktorgrad i økonomi som en av de første kvinnene i Europa. Hun fikk skrevet 8 bokverk. 

Rosa giftet seg(proforma) i 1898 med tyske Gustav Lübeck. Slik at hun fikk tysk statsborgerskap og stemmerett. Hun flyttet til Berlin og engasjerte seg i venstrefløyen i SPD - Det tyske sosialdemokratiske Parti. Hun engasjerte seg i de polsktalende delene av Tyskland, der det var keiser Wilhelm 11 som styrte. Valgordningen favoriserte naturligvis de rike. Hun var en god taler og hadde en disputt med Bernstein og etter den ble hun sett på som en stor tenker, og hun fikk større politisk innflytelse i partiet. 

Blodbadet i st. Petersburg i 1905 der tusenvis av bønder og arbeidere gikk til Vinterpalasset, ble den man kaller "Den blodige søndag". Det ble mange år med uro og streik i Russland. Det endte med "Revolusjonen i Russland 1917, og tsarens fall". Rosa var ikke der, men fulgte med.  

Rosa reiser til Warszawa, under falskt navn der kjæresten Leo hadde organisert en revolusjonær aktivitet som ende i fengsel for begge. Tyskerne kausjonerer for henne og hun slapp fri etter noen mnd. og dro tilbake til Berlin. Leo blir dømt til åtte års straffarbeid i Polen, men klarte etter noen måneder å rømme til Berlin. Leo og Rosa fortsatte det politiske samarbeidet.

1914 bryter 1. verdenskrig ut. Rosa var krigsmotstander. Hun mente krig var en forlengelse av Kapitalismen og at den ville tvinge seg fram pga. at verden var inndelt i stormakter. Fredshissing var en forbrytelse, og hun mente det var barbarisk, usosialt og reaksjonært. Rosa ble anklaget for sivil ulydighet, og rettsaken ble omtalt i tysk presse. Hun ble et viktig navn, og fikk 12 mnd. i fengsel, det skulle bli flere fengselsopphold.

Jeg var ikke klar over at Keiser Wilhelm 11, (samme type som Donald Trump). Tsar Nikolay 11 i Russland og Kong Georg av England. Alle tre var fettere og ville ha et Europa i krig ... hmm. Skuddene i Sarajevo der Erkehertugen ble skutt var bare et påskudd til å starte krigen, for de hadde rustet seg i flere år og var klare for krig.

Arbeiderbevegelsen var imot og hadde mange møter for å stoppe krigen. Rosa var sterkt imot krig, mens hennes kollegaer i SPD støttet krigen. Hun gikk inn i en politisk og personlig krise når krigen brøt ut. Rosa, Leo og Clara Zetkin startet  Spartakusforbundet. De laget illegale aviser. "Rosa ble en trussel mot rikets sikkerhet". 

1917 Revolusjonen i Russland, mannfolk i alle aldre ble send til fronten. Den sikre død ventet dem der tyskerne meiet dem ned med maskingevær- gjennom tre år. Det førte til sult og lange brødkøer fordi forsyningslinjene brøt sammen. Clara Zetkin, Rosa sin venninne hadde i 1911 foreslått, at 8.mars skulle bli en kvinnedag. 

Den 8.mars 1917 forlot kvinnen brødkøen og laget et demonstrasjonstog mot tsaren. Det endte med at alle i St. Petersburg la ned arbeidet og det ble full kaos. Tsar Nikolay11, gav ordre om å skyte inn folkemengden. Mange hundre ble drept, så nektet kosakkene og la ned våpnene. Det var starten på Revolusjonen som for alvor brøt ut i mars, og fullført i november med tsarens død som vi kjenner. Rosa satt i fengsel, men var opptatt av hva som skjedde i Russland. Hun var skeptisk til hva som ville skje, noe hun fikk helt rett i når Lenin ble enevelde styrer. Rosa var for stemmerett og politisk frihet til folket.

Verdenskrigen-1918 går mot slutten, tyskeren skjønner at krigen ville de ikke vinne. Utover høsten ble det store demonstrasjoner. Enkelte vil ha revolusjon. Ebert blir statsminister og Rosa kommer syk ut av fengselet, hennes svarte hår har blitt grått og hun ser skrøpelig ut. Folk er trøtte av krig, sult og fiendskap. Det ble store uenigheter i Tyskland, kaotiske tilstander.

Hun og Liebknecht er redaktører i avisa "Den røde fane". Det ble farlig, så de gikk i dekning, men den 15 januar 1919 ble de tatt. Rosa måtte identifisere seg, noe hun gjør. Otto Ruge slår til henne med geværkolben to ganger. Kurt Vogel skyter henne i hodet og liket blir kaste i Landwerhrkanalen. Hvor liket av Rosa, 47 år gammel flyter av gårde. Hun ble funnet 31 mai.  

Rosa ble gravlagt den 13 juni 1919 på Friedrichsfelde kirkegård i Berlin. Begravelsen ble fulgt av rundt 200 000 mennesker i stille protest og sorg. 

Dette var noen stikkord over hva som hendte. Det er et tankekors om hvordan Rosa Luxemburg sine tanker fra den gang da, har blitt aktualisert. Særlig med tanken på politikken som høyere siden fikk drevet fram i Norge over en lang periode. Hvordan klasseskille har blir større og større.  osv…..  

 Utgitt på Forlaget Manifest, 0slo 2019, 127 sider, lånt på biblioteket. 

Med tanke på alt som foregår i Ukraina så er det ille at Putin enda driver med dette. Jeg heier på Rosa sine tanker!




søndag 20. november 2022

«Kvinnene jeg tenker på om natten» av Mia Kankimäki, del 1.


"I fotsporene til mine heltinner" 

Denne forfatteren skriver om 11 ulike kvinner som har imponert henne, og meg.  Jeg må dele denne boka opp i noen ulike deler. Så første del er om Karen Blixen. Del to om Oppdagelsesreisende og tredje del er om Kunstnerne.  


Forfatteren Mia er finsk, hun har solgt leiligheten sagt opp jobben og har akkurat utgitt en bok, hva gjør jeg nå, sier hun? Mia er 42 år, uten mann, barn, leilighet eller jobb og er arbeidsløs. Hun har blitt kjent med villdyr-forskeren Finske Olli, og drar til han i Arusha, Tanzania for å bli bedre kjent med Afrika og gå i Karen Blixen sine fotspor. Dette er en fortelling om Karens liv, og om finske Mia sin reise i Afrika. 

DEL 1. KAREN BLIXEN, ca. 150 sider.

Mia, forfatteren hatt en drøm om å reise til Afrika, i Karen Blixen sine fotspor. Hun drar og besøker Olli som også er Finsk. Han og kona Flotea (fra Tanzania) har en datter på to år. Mia blir tatt imot og bor hos dem. Ingen ting fungerer slik hun er vant med i Tanzania, alt blir et sjokk, ikke strøm, vann osv. de bor i et hus som de driver og bygger. Hun sjokkeres over mørkeret som kom så raskt, over skurene folk bor i, i og alle bodene langs støvete veier, hvor kjøtt henger i solsteiken. 

Denne boka kom i 2014, jeg var der i 2007 og dette er som en beskrivelse som jeg selv kunne ha skrevet fra mine tre uker i Tanzania. Jeg storkoste meg med å gjenoppleve Tanzania. Folket, frisørsalongene, maten, å bli glodd på osv. gjennom Mia sin beretning. Den stemmer perfekt med mine opplevelser, som jeg hadde. Måtte bare bla i noen bilder fra da jeg var i Tanzania, en opplevelse jeg aldri vil glemme. Mitt besøk var også hos venner, som bodde og jobbet i Tanzania, vi var på også på Safari i Serengeti og overnattet. 

  

Vi var i Serangeti to dager, så fantastisk mye flotte dyr. Oppvasken var man ikke så nøye med.

Jeg har valgt å ta med noe mer biografisk, enn det jeg har skrevet om Karen før, da jeg hedret henne med et smykke i mitt prosjekt "Hommage til unike kvinner". Dette fordi Mia legger så stor vekt på alle brevene hjem til Danmark og familien i denne boka, mye er derfor nytt for meg, mer troverdig.
 

Mia referere stadig til brevene Karen, brevene hun skrev hjem til familien sin, biografisk:

Karen var 28 år, dro fra Danmark med tog til Napoli og båt til Mombasa, turen tok 19 dager. I Mombasa ventet hennes vordene mann Bror på henne. De ble gift dagen etter den 14 januar 1914. Da ble Karen, Baronesse Karen von Blixen - Finecke. 

Det hun ikke visste var at Bror var en rundbrenner og hadde syfilis. Hun ble smittet og led fryktelig, men skrev i brevene hjem til moren at det sikkert bare var malaria, eller andre sykdommer. Karen viste selv at hun hadde syfilis, men fortalte ikke det i brevene. Karen fant ut at hun hadde to muligheter, å skyte mannen sin, - eller godta det, hun valgte det siste. Et ulykkelig ekteskap, Bror var ikke mye tilstede i hennes liv. 

Våren 1915 dro hun til Europa, Paris og København hvor hun lå på sykehus i til sammen tre mnd. Hun fikk en kur mot syfilisen som gikk på kvikksølv og arsenikk behandling. Hun dro tilbake til Afrika, hun likte afrikanerne og hjalp med mye. Noe ikke mange av de andre kolonistene gjorde. Karen var veldig mye syk, faktisk i årevis mer eller mindre sengeliggende. Var det syfilisen eller forgiftningene av behandlingen hun hadde fått, som var det verste, det vet man ikke. Hun mistet håret, var svimmel, tålte dårlig varmen osv. 

 Når hun klarte å komme seg på jakt, det elsket hun og var lykkelig. Karen fortalte entusiastisk til familien i sine brev, om jakten, om å bo i telt osv. Hun var ofte deprimert, ulykkelig over hvordan hennes liv ble, spesielt at livet ble barnløst. Hun hadde fått penger av slektningene sine for å kjøpe land i Øst-Afrika, og det gikk ikke så bra som forventet. 

En dag traff hun en mann hun hadde hørt mye om, og hun skrev entusiastisk til moren over endelig å få møtt Denys Finch Hatton, som hun hadde hørt så mye om. Den engelske aristokraten og jegeren. Karen fortalte Bror om at hun var lykkelig som hadde truffet han, mannen i mitt liv, som hun sa. Bror kalte Denys for sin gode venn og min kones elsker, men Karen og Bror forble gifte tross Brors ord. 

 1918 ble det tørke og ingenting grodde. Tiden og årene gikk.  Karen hadde vært hjemme en periode og kom tilbake til Mombasa på nyåret 1921. Hun kom hjem til et nesten ribbet og herjet hjem. Møbler og sølvtøy pantsatt, krystallglass og service hadde Bror og hans venner i festenes vill slag brukt som skyteskiver. Den økonomiske situasjonen var katastrofal. Resultatet ble at Karen overtok driften og Bror måtte forlate gården. 

 Karen ble endelig skilt etter 8 år, hun var da 36 år, klipte håret og gikk i bukser og kjørte automobil. Hun følte at hun levde i et helvete berg og dalbane, hun levde lykkelig så lenge Denys var hos henne, når han ikke var der var hun deprimert og ofte sengeliggende. Hun hadde mange tanker i hodet om livet videre. I 1925 når skilsmissen endelig var ferdig, skulle hun dra hjem eller bli....hun ble.

 1 1926, var hun hjemme i 8 mnd., depressiv, ensom og hadde en fortvilelse over hva fremtiden ville bli. Da hun kom tilbake til Afrika, var det hungersnød på høysletten, en apeflokk hadde ødela mais åkeren og sykdom herjet, særlig spanskesyken. Karen gikk med selvmordstanker, skulle hun orke dette livet….

 Hun ble gravid med Denys, men mistet barnet. Karen følte seg gammel og var ugift, led av syfilis og hadde ikke penger. Hun var forelsket i Denys, men han ville ikke gifte seg. Hun konsentrerte seg om å oppdra farmens barn, siden hun ikke fikk egne barn. Laget skole for dem osv. Nyttårsaften var Karen og Danys på jakt og skjøt først en stor løve, så to til. Etter det fikk Karen til-navnet "Ærede løvinne" av Danys. Det satte hun pris på.

 Finansene av The Karen Coffee Company, som onkelen hadde finansiert, gikk tapt i den endelig konkurs 1931. Det var pengenød, tørke og spanskesyke i 1930. Det ble begynnelsen på slutten for Karen, da en eiendomsmegler i Nairobi kjøpte eiendommen. 

1931 brukte hun tiden på å selge unna alt av møbler og annet husgeråd, Danys var ikke tilstede. Den 1. mai 1931 styrtet Danys fly, han døde. Karen sitt liv gikk i svart. Etter at Danys ble begravet i Ngong åsen, forlot Karen Nairobi. Denys døde, gjorde at all ventingen var ferdig, hun var fri og dro hjem til Danmark, til Rungsted lund!

Fattig og helt utkjørt ble hun fulgt til jernbanestasjonen av sine tidligere ansatte. Reiste gikk videre hjem på billigste billett. Det ble 3dje klasse med dekksplass for baronessen, det var det hun hadde råd til, for å komme seg hjem. Tenk om hun den gang hadde vist at hun skulle bli en svært kjent forfatter.

 Det tok fem år før hun begynte å skrive om livet sitt i Afrika, og 12 år før hun åpnet kassene sine med bøker og minner fra huset sitt i Ngong.  Det var i 1937 at hun skrev boka "Den Afrikanske farm" som 51 åring.  Hun ble to ganger nominert til Nobelprisen, men fikk den ikke.

 Karen levde sitt tredje liv som forfatter og elsket fester. Det står i boka, at i 1959 danset hun på bordene i USA med Marilyn Monroe. Karen døde en mnd. etter Marilyn. Da var Karen 77år, veide 38 kg og så ut som om hun var hundre år.

I 1985 kom filmen "Mitt Afrika", om Karens liv i Afrika. Den filmen har jeg sett mange ganger, og den er så vakker. Men den skildrer ikke livet hennes helt korrekt, det var nok mye hardere enn det filmen viste.

 

 
 Smykket jeg laget til Karen Blixen. Blonde-korall, med pels (Karen frøs bestandig, og elsket pels). Finger-koraller tredd på ei hvit lær-snor, festet med sølv og kulturperler. Korallene fant jeg på Zanzibar, i Tanzania.

Mia sin Historie: Mia måtte nok innse at Karen var en mye mer modig kvinne enn henne, og at livet ofte ikke var så rosenrødt som Karen fortalte i brevene hjem til Danmark. Karen elsket å være sammen med Afrikanerne. Særlig Farah hennes gode kompanjong (tjener) gjennom 18 år, de to var ofte på farmen alene eller dro på safari bare de to sammen.  

 Mia får sin safaritur, med Fazal i Arusha nasjonalpark, og flere andre nasjonalparker. Det ble en fin opplevelse for henne. Men, kanskje en prøvelse å være sammen med Mia, som beskriver seg selv som introvert og røper hverken entusiasme eller glede på det hun ser. Hun sitter helt urørlig og glor på dyrene, naturen osv. i 14 dager. Fazal er en trivelig fyr og hun opplevde mye fordi han ordner og fikser alt, han vet alt om hvordan man innretter seg på slike turer.  Mia skildrer turen med mye selvironi og humor. Hun har sine drømmer og opplever også mye skummelt, og skjønner at hun ikke kunne klart seg uten han, men på dag 12......sier ikke mer.

En morsom, spennende og god bok. Særlig for dem som er opptatt av kule, sterke og modige kvinner fra historien. 

Roman, biografisk, utgitt 2020 på Gursli Berg forlag, 2020, lånt på biblioteket.   

 

søndag 16. oktober 2022

Gaute Heivoll "Dine ord"

En skikkelig følelsesladet og fin fortelling 

En ung kvinne har blitt hyret for å bistå en eldre blind mann til å skrive på maskin, være hans sekretær når han forteller innholdet i det som skal bli til en bok. Han har tidligere utgitt tolv bøker, men da er det kona Terese som har skrevet dem ned, når han diktet manus. Den unge kvinnen og forfatteren forblir navnløse.

Han bor i et dårlig hus på landet, med vedfyring og utedo. Han leier gården til Ågot, en enke på 86 år. Mannen til Ågot er død og hun har husdyr og en gammel hest. Ågot viser han rundt i huset og han vil gjerne bli kjent i fjøs og låve, for han vil stelle dyra hennes. Ågot vet at han har kone og to barn i byen hvorfor vil han bo her på landet og stelle dyra?

Det var Terese som viste henne rundt i huset på landet, og nå skulle hun overta hennes jobb med å skrive ned det han fortalte. Det ble lange dager, hvor mye ble forkastet og brent i ovnene, noen dager alt hun hadde skrevet. Så var det å starte på nytt neste dag. Han hadde vært sjømann i to år, han hadde sterke opplevelser fra den tiden. Hun trodde det skulle komme mange å avbryte dem, han var en kjent forfatter, det kom ingen innom. 

Hun så for seg han på båten der han forteller så levende og nøyaktig fra tiden som sjømann. Fra ulike situasjoner, fra båten og en ukjent verden. Hun ble grepet av fortellingen, men måtte rekke bussen hjem til byen og moren som ventet henne.

Moren sørget over mannen sin, hun var så ensom og ville at datteren skulle være hjemme hos henne mer, særlig på dagtid. Det nærmet seg jul og det var alltid faren som hadde skaffet juletreet. Men, hun måtte jo jobbe, kunne ikke bare ta seg fri. Moren tror at hun har kontorjobben i byen enda. Hun kommer i ei skikkelig knipe, skal hun fortelle moren sannheten?

Jenta flytter til forfatteren for å slippe moren og den lange reiseveien ut på landet. Det blir noe intenst i fortellingen da hun også forteller sin historie. Den slutter ganske intenst, uventet og trist.

Utrolig bra skrevet, jeg fikk mange fine bilder i hodet av teksten hans og alt som sto mellom linjene. Gaute Heivoll er en dyktig forfatter, jeg har lest mange av bøkene hans tidligere.

Denne var veldig bra!



Les gjerne andres omtaler om boka: Tine
Lest som bok i BookBites, utgitt 2022 på Tiden Forlag. 

tirsdag 16. november 2021

"Mitt Abruzzo" av Per Petterson

 

Dagboksnotater, over et halvt år.

Dette var en spesiell bok, dagboksnotater om hva Per Petterson gjør hver dag, samtidig som han oppsummerer sitt forfatterskap og mye mer.  Vi blir kjent med han, og blir med et halvt år i Coronatiden og hans liv. Han har blitt 68 år og skal flytte fra gården der han bor sammen med kona Pia, som han har vært gift med i snart 30 år. Hun er bonden og han er forfatteren i skrivestua, med ansvaret for bukken, de bor på et småbruk i Høland i Akershus. Denne dagboka bestemt han seg for å skrive og startet opp i slutten av januar -21, den skal slutte når han fyller 69 år, i juli. Snart 70 år, uff, sier han. 

Det er Corona tider, men livet på landet, med sauer, bukken, bøker, skriving, bilene, og hverdagen som han har faste rutiner på, går som normalt. Han og Pia skal bygge seg et nytt hus like ved, de har ikke har fått godkjent tegningene enda, men jobber med tomta, hugger trær osv. Hvordan blir det å flytte fra huset de har bodd i 28 år? 

Gjennom boka bli vi kjent med han på mange måter, hvordan han tenker, hvordan han ser på seg selv som en litt sjenert mann og hvordan han jobber. Han har diagnosen ADHD, og prøver ut medikamenter, han får overtenning når han ikke tar medisinene sine. Han minnes barndommen da han aldri kunne sitte stille, og skjønte ikke hvorfor. Han er et rutinemenneske som står opp kl. 6 hver morgen og leser bøker i to timer. Han har litt bok-mani, og har alt for mange halvleste bøker i bokhylla, sier han. Jeg synes det er utrolig morsomt å høre hvordan han refererer til andre forfattere og skryter av bøkene deres. Eks: boka Familieleksikon av Natalia Ginzburg, det er en innmari fin bok. Han digger Hemingway og mange andre som han nevner.

Han ble veldig kjent med boka: Ut å stjele hester og jeg er nok enig med han at den og Til Sibir er nok de aller beste av hans bøker (de leste jeg før jeg begynte å blogge). Jeg visste faktisk ikke at han var så kjent i utlandet og at hen har gitt ut bøker i så mange land, imponerende. Det er også morsomt å høre om hans møter med andre forfattere rundt om i verden, på konferanser og andre turer.  

Han jobber i skrivehytta som ligger like ved huset, den kalles Porten. I hodet hans er det bøker, det handler hans liv mye om, både de han har utgitt, oversettelsene og hva han synes om noen av oversettelsene. Han er utdannet bibliotekar og har jobbet i mange, mange år i Tronsmo bokhandel i Oslo. Et sted og folkene der, han stadig er og besøker og har et godt forhold til. 

Familie og livshendelser som er viktige for han, noteres og også de gode minner fra den dagen fra andre år, kommer også med. I denne dagboka eller protokollen noterer han også temperaturen og været hver dag.  

Hans gode venn Øyvind som han møter og kan diskutere alt med, er viktige møter for han. Det er Øyvind som også leser alt han skriver og kommer med tilbakemeldinger. Steen og Per møtes også ofte.  Storebroren Steen bor på Rømskog, han elsker å male og "han er på hugget" og får det til og har akkurat hatt en utstilling med bra salg. Det er bare de to igjen av familien. Foreldrene deres og de to andre brødrene er døde, Odd var lillebroren og svært ung (brannen på Scandinavian Star). Moren som var vaskekone, hun var fra Frederikshavn i DK. Faren som var arbeider, innen skofabrikk.  Eldstebroren Steen, ble født i 1949, i Danmark. Moren dro til Norge og giftet seg med faren, da hun ble kastet ut av moren som var indremisjonsdame, forteller han. 

Dette er en bok jeg synes var fantastisk god. Særlig fordi jeg hørte lydbokutgaven der han selv leste, med masse selvironi.  Det ble så naturlig og noen ganger en litt desperat, intens tone over hvordan han skulle få til alt, eller når noe gikk galt. Her hører vi ikke om de dagligdagse hendelsene som Corona, mat og kjedelige ting, men alt det andre han driver med som blir fortalt med en tørrvittighet som bare han kan: F.eks. alle episodene med bukken og Freia (hunden) sauene, høyonna og alt annet på småbruket. 

Han skildrer det hverdagslige med angst angående foredraget, han skal være med  på ved litteraturfestivalen på Lillehammer, Temaet er: om Nordiske traumer. Her kan han hisse seg litt opp i fortvilelse, det samme over noen oversettelser, som han syns er halsbrekkende og fantasifulle, mens jeg humrer her jeg sitter. 

Per Petterson imponerer meg med sin sårhet, ved stadig å si at han måtte grine litt, og samtidig sliter han med kroppslige skader han som ikke høres bra ut. En mann som kan vise sårbarhet og omsorg, men samtidig så virker det som om han kan slå i bordet når det gjelder. 

I denne boka forteller mye han ikke har fortalt offentlig før, og hvordan han har brukt sin fortid og opplevelser som inspirasjon til bøker han har skrevet. Dette er jo på en måte blitt en biografi om han selv. Imponerende!

Denne har jeg virkelig storkost meg med, kanskje fordi jeg kjenner meg igjen i mye av stresset og utfordringer man sier ja til, men som man angrer på, hvordan skal dette gå? osv...

Hør den som lydbok, den er virkelig god! 

Book Bites 10 timer og 23 minutter. Lest av forfatteren selv, utrolig bra!


Andre som har blogget om boka: Tine, 

søndag 29. september 2019

Madonna av Cecilie Asker


En dame med store krav til seg selv og vet å utnytte andre til sin fordel!

Madonna Louise Veronica Ciccone, f 1958 I Michigan. Hun er en helt spesiell stilskaper innen popmusikk, et levende ikon for mange. Hun omtales ofte som "The Queen of Pop".
Egentlig har jeg aldri vært så opptatt av denne dama, men har latt meg imponere over denne boka og var på biblioteket og lånte med diverse spillefilmer og turnefilmer for å studere henne litt mer.  Jeg er kjempe imponert over alt den dama har fått til, YES!

Hun var bare 5 år da moren hennes døde av brystkreft, det gikk hard inn på henne og har nok gjort henne til den tøffe jenta hun ble.Moren var danser, fransk/canadisk og forholdet mellom dem hadde vært veldig sterkt. Faren giftet seg på nytt tre år etter, men forholdet til stemoren var og ble vanskelig. 
Madonna mislikte at stemoren skulle kle alle ungene likt. Hun ble tidlig opptatt av å skape sin egen stil. Hun var skoleflink, men det var oppmerksomhet som var det viktigste for henne. Begynte og dans ballet 12 år gammel, for det var ballettdanser hun ville bli. Sommeren 1973 gikk hun fra å være duske-pike til å bli bohem med militærstøvler og uten sminke. Allerede da begynte hun og vanke i ulike miljøer. Danselæreren hennes, var homofil og han ble mentoren hennes. Han tok henne med til homsmiljøet i Detroit. Det elsket hun, for det var et miljø som likte at hun provoserte og eksperimenterte. Hun var en forholdsvis god danser og fikk dansestipend til University og Michigan.
Hun hadde voldsomt store forventninger til seg selv og dro til New York 20 år gammel med 25 dollar i lomma. Hun skulle bli stjerne! Det var et sjokk å komme til New York, for hun kjente ingen der. Det tok ikke lang tid, hun fikk stadig nye kjærester som brakte henne fram til nye bekjentskaper. Hun utnyttet alle kjærestene etter tur og kom seg lenger og lenger frem på sin ferd mot platekontrakter, filmskuespiller og stjernestatus!
                                                                                                                                                     
 Bilder (fra boka) Madonna som tenåring i Rochester. Hun ble tidlig opptatt av punk-musikken. Helt siden Madonna var ung har hun hatt berømmelse og stjernestatus  som mål.

Livet som danser var tøft, verre en hun trodde, men hun elsket å danse og var mye på byens diskotek der hun var gulvets midtpunkt. Hun fant ut at hun måtte lære seg til å synge. Hun traff Dan Gilroy og ble medlem av hans band, som sanger og danser. De gav ut en plate, den sørger hun får blir spilt på dansesteder. 23 år gammel får hun platekontrakt, kjæresten John (en kjent DJ) hjelper henne med utgivelsen.  Hun blir med på små filmprosjekter av ulike sjanger og knytter kontakter over alt og bruker de til alt hva det er verdt, forkaster folkene etterpå og går videre i livet. 
Det er i 1984 at det store gjennombruddet kommer med "Like a Virgin" med en rampete, sexy og kul stil. 
Skuespiller er hennes neste mål og hun gifter seg med skuespilleren Sean Penn og da blir det filmer. Hun har allerede fått «Rasberry Awart, for årets verste kvinnelige hovedrolle» tre ganger i filmroller, men det brydde hun seg ikke så mye om. Det snudde da hun fikk god omtale som Evita i 1995 i filmen Eva Peron. Livet hennes har virkelig vært opp og nedturer hele tiden, når noe ikke ble som det skulle jobbet hun bare enda hardere for å nå målet. 
Noe som kjennetegner Madonna er hennes stil som endret seg hele tiden er et typisk trekk ved henne. Man vet aldri hva hennes neste sjakktrekk blir. Det er imponerende at hun klarte på nytt og på nytt å erobre førstesider og sjokkere. Hun har fått utrolig mye respons både av positivt og negativt karakter på det hun gjorde og det hun stadig gjør. Hun elsker å provosere og få oppmerksomhet                           
Bildet er fra begynnelsen av 1990 og det regnes som den dårligste perioden i karrieren hennes. Madonna i kjent positur. Bilder er fra "Blond Ambition Tour" i 1990





38 år gammel får hun sitt første barn, datteren Lourdes, det endret henne en del og hun blir troende til Kabbala- religionen.
1998 kom albumet «Ray of light», som hun fikk tre Grammy Awards priser for og solgte utrolig bra. 
I 2000 fikk hun sønnen Rocco, med filmregissøren Guy Ritchie.

Som mor begynte hun å skrive Barnebøker og har gitt ut 5 bøker, som ble veldig populære.                                                                                                      
                                                                              Madonna har vært og er en provoserende, trendsetter, utrolig viljesterk, ambisiøs og engasjert og en veldig hardt arbeidende kvinne, som aldri gir seg.
På Wikipedia står hun oppført med seks barn, de fire siste er adoptivbarn. Det var særlig mye kritikk rundt henne når hun i 2006 adopterte David, et år gammel fra Malawi. Hun fikk kritikk for å ha brukt kjendisstatusen sin. 
Hun skilte seg når hun var 50 fra Guy, nå?

Madonna under "Sticky & Sweet Tour" som også var i Oslo i 2009, hvor det var 80 000 tilskuere.
Hun holder koken enda.... imponerende

Madonna har sammen pågangsmot, stahet og mål her i livet som Sonja Henie hadde. De nådde langt begge to og har veldig mange likhetstrekk. Med det mener jeg måtene de har kommet seg fram på her i verden, som kan virke hard og målbevisst. Broren til Madonna har skrevet en bok om henne, den skal jeg ta en titt på. Spennende å se om han slakter søsteren sin like hard som Leif Henie gjorde, mot Sonja


Utgitt 2009, Gyldendal
Alle bildene er fra boka.
Serien  Ikon 
Kilde : Biblioteket

torsdag 19. september 2019

Et eget rom av Virginia Woolf




Å lese denne feministiske klassikeren av Virginia Woolf var en opplevelse!

Et eget rom er en nøkkel til Virginias forfatterskap. Essayet er basert på en forelesning om kvinner og litteratur holdt i Cambridge i 1928. Det er et kraftig innlegg for kvinners behov for økonomisk uavhengighet og personlig frihet, ført i pennen med Woolfs særegne stilistiske letthet og eleganse. (utdrag av det som står bak på coveret.)

Om Kvinner og Litteratur:
Dette er en fantastisk god moderne feministisk tekst. Hun ser tilbake på hvordan kvinner har tatt seg tid og har hatt mulighet fort å kunne skrive, tørre det og hadde muligheten/frihet (penger og papir) for å skrive opp gjennom tidene.
 "ET EGET ROM" kom ut i 1929 og er hennes mest populære bok. Mange begreper og utsagn om kvinnelitteratur er hentet fra nettopp denne boka og svært mange ting er like aktuelle i dag..

Virginia selv fikk ingen utdanning på noen skole, det var foreldrene som lærte henne det hun var nødt til å lære for og grei seg i hverdagen.(Som det het: å kunne skrive og regne). Mens brødrene hennes fikk gå på College og fikk gode stillinger. Virginia synes det var urimelig at hun ikke fikk studere og lære seg studieteknikk osv.
Hun var vokst opp med mange bøker i hjemmet, men en dag gikk hun til et bibliotek og ble stoppet. Kvinner fikk ikke låne bøker, damer har bare adgang sammen med menn, eller har en skriftlig anbefaling med seg. Hun synes dette var helt urimelig og begynte å fundere over: Hva kunne egentlig kvinner gjøre uten menn? Kunne de gå i begravelse uten en mann, eller en manns samtykke? Slike bagateller (ville menn si) undrer hun seg over.
Hun forteller: Den kjente historien om William Shakespeares søster Judith- hun som var like så begavet som sin bror, men som ble dømt til taushet fordi kvinner var utestengt fra det elisabetanske teateret og dermed fra de praktiske erfaringene de trengte for å bli dramatikere. - og mange andre historier.

Boken er skrevet som et foredrag (se øverst) og hun henvender seg humoristisk og morsomt der hun forteller kvinnenes historie med å skrive. Hvorfor og hvem som skrev og hvor viktig det var med
"Et eget rom - Kvinner trenger tid, Frihet og muligheter for å kunne skrive", sier hun.

Hjalp det å være adels-dame eller gjorde man seg bare til latter ved å skrive?
På 1700 tallet var det en middelklasse kvinne, Apha Behn, som måtte livnærte seg med å skrive fordi hun var blitt enke. Når unge piker sa de ville skrive ble de gjort narr av og ble kalt fru Behn. Men, fru Behn fikk det til og beviste at det gikk an å skrive og leve av det. Dette fikk praktisk betydning og endringer for mange kviner etterhvert på slutten av 1700 tallet og flere begynte å spe på lommepengene sine ved å skrive.

På 1800 tallet. Jane Austin,(1775 - 1817) skrev i skjul i dagligstuen, ingen skulle vite at hun skrev. Hun dekket manus til når det knirket i døren og ingen fikk se. Hvordan hun fikk skrevet ned følelsene sine mellom hver gang hun ble avbrutt, kan man undre seg på. 
Charlotte Brontë (1816 - 1855) den eldste av de tre søstrene Brontë. Hun levde et så lukket liv og lengtet ut etter å se og oppleve verden slik menn gjorde det. Hun solgte opphavsretten til bøkene sine for en engangssum, fem hundre pund!
Virginia Woolf(1882-1941) arvet penger etter en gammel tante, 500 pund i året og kunne derfor skrive. Hun fikk heller ingen barn, men var gift Leonard Woolf, som var jøde. Begge døde i 1941.

En fantastisk informativ og fin bok!
Jeg fikk et helt annet bilde av Virginia Woolf etter å ha lest denne boka. Jeg har bare tenkt på henne som forfatteren som ble seksuelt misbrukt som barn og fikk lidelser etter det og at hun tok sitt eget liv ved å gå i elva med lommene fulle av stein. (Hun var gift med en jøde, de sto på nazistenes lister under 2.verdenskrig, de var enige om ikke å bli tatt) 

Sitat Virginia Woolf:
Intellektuell frihet står og faller med materielle ting. 
Poesi står og faller med intellektuell frihet.
Og kvinner har alltid vært fattige, ikke bare i to hundre år, men fra tidenes morgen

biografien av Hilde Hagerup og De dro til Fyret

Denne boka inneholder to ulike tekster "Et eget rom" og "Tre Guineas". Jeg har kun lest den først fordi den er kjent for å være det beste hun har skrevet.  Tre Guineas regnes som hennes dårligste, så den hoppet jeg over, denne gangen. Skrevet 10 år etter Et eget rom.

Utgitt på Pax 2012, i ny oversettelse av Merete Alfsen
Sider 117, m. Tre Guineas 324
Lånt på biblioteket