Viser innlegg med etiketten rase. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten rase. Vis alle innlegg

onsdag 18. januar 2023

"Et land av snø og aske" av Petra Rautiainen

 

En voldsom, vond og spennende historie fra Lappland fra 1944 og 1949.

Boka veksler mellom to ulike forteller stemmer, gjennom hele boka. Väinö som jobber som vakt og tolk i en tysk-ledet fangeleir og er i dagboks form historie om hva han ser og opplever i fangeleiren Enero i Lappland fra februar- september1944. 

Väinö Remes er militær fullmektig tolk og hans jobb er å intervjue fangene som kommer til leiren, ofte er det så mange at han kan sitte i ti timer i strekk, kun avbrutt med røykepauser. Han forteller at tolkene bor sammen med vaktene og soldatene. Nettene er forferdelige, det er møkkete, stanken, sengene knirker og tolkene skal også holde øye med fangevokterne så de ikke sluntrer unna. Han jobber på lag med en som heter Olavi, som er finsk og Kalle, som er skoler og snakker veldig mange ulike språk. Väinö og Olavi intervjuer fangene, måler dem, høyde, hodebredden, kjønnsorganer, om forhuden er der osv. Alle opplysningene skrives ned på kort, angående rase. Fangene kommer hit for å dø, skriver Väinö. Han stoler ikke på Olavi og misliker han voldsomt. 

Den andre stemmen er en forteller stemme fra Einotekis som skildrer hva som skjedde der i 1949-50. Krigen er slutt for tre år siden og så kommer den finske journalisten og fotograf Inkeri opp dit. Hun er på jakt etter hva som skjedde med mannen sin, som forsvant der i Lappland. Hun kjøper et hus og integrer seg sakte og sikkert inn i miljøet. Hun har en leieboer som heter Olavi og etter hvert skjønner hun at han vet mer enn han vil fortelle.

Väinö får vite mye om hva som skjedde med fangene, den tyske leieren var med i et forskningsprosjekt for å finne ut hvordan den ariske rase og andre raser, var bygget og utrustet. Forferdelige ting skjedde med fangene, som var på lik linje med Mengeles forsøk. Sier ikke mer, dette var sterke saker.  

Det tok litt tid å skjønne hvem var Väinö, og hvem var Olavi, men den gåten ble løst ganske så bardust på meg, til slutt. En forferdelig skildring om hvordan samene ble sett på, og ble behandlet. Hvordan folk prøvde å redde seg selv, og hvor forferdelige ting som skjedde i fangeleirene, der nord var. 

En usedvanlig sterk bok, jeg syntes var litt vondt å lese om, historisk fin, og spennende skrevet. En bok man ble grepet av om alle hemmelighetene, forbrytelsene og kjærligheten man huger etter. Denne boka forteller også om hvordan den samiske urbefolkningen ble forfulgt etter krigen, og forteller om et mørkt kapittel i finsk historie.    

Utgitt på finsk 2020, på norsk 2022, Gyldendal, 278sider. Lese-eksemplar fra forlaget.

En annen bok jeg leste fra krigen i Lappland er : Ingen anger av Tommi Kinnunen


mandag 5. februar 2018

Smith Zadie "Swing Time"


                    
Kan man bli sin egen lykkes smed?

Vi er i England, i et arbeiderstrøk hvor to jenter ca. ti år, med brun hudfarge møtes på et balletkurs. Det er fortellerstemmen, jeg og Tracy. 
Moren min følger meg dit, hun liker ikke at jeg og Tracy blir bedre og bedre venner, og henger sammen hele tiden. Tracy bor sammen med moren sin, faren hennes sitter i fengsel.
Det var alltid Tracy, og jeg, en gang ble vi buden i bursdag til Lilly, hun var så barnslig, og vi kledde oss ut, med klær vi fant i morens skuffer. Lilly var hvit, det var de andre barna også, så stygge ord om svarte kom ...…

Tracy hadde takt og rytme, jeg hadde ingenting på dansegulvet å gjøre. Vi danset og så på dansefilmer og musikaler, hver dag hjemme hos henne etter skolen, moren var på jobb.
 Så dette handler mye om identitet, dans, musikk,  rase og samfunnsklasse som de vokser opp i.

Hver lørdag måtte jeg og faren min, som var engelsk ut av huset. Mor skulle lese seg opp, hun skulle bli til noe, fordi det hadde hun ikke fått muligheter for på Jamaica, der hun vokste opp. Da dro vi ofte til onkel Lambert, mors bror. Der satt de to gamle vennene og røyka hasj og man skulle man tro at vi var på Jamaica med alle plantene rund over alt.

Boka hopper mellom fortid i oppveksten, ungdomstid og om årene hun var hos Aimee. Barndom og ungdomsminner kommer i en god miks med historier eks: uventede halvsøsken faren aldri har snakket om, ungdomsfyll, vennskap, dop, tjuveri, utprøving av sex og livet hun har levd de siste ti årene. Noen ganger må man konsentrer seg virkelig for å få med alle sprangene.

Aimee, er en kjent sanger fra Australia. Jeg stemmen sier: jeg fikk jobb hos henne, som 30 åring, ble head-huntet som personlig assistent. Aimee er spesielt kjent som videoartist, og det hadde jeg jobbet med. Aimee var 42 år, men så ut som hun var 26 år, hun brukte mange timer hver dag til trening og mye tid for å bli kjent med meg.

Moren min synes jeg var for besatt og ble styrt av Aimee, og som foreldre forventet moren min at hun snart skulle få barnebarn, noe jeg selv ikke var opptatt av, jeg så bare alle fordelene med å kunne reise rundt og ha det fint.              

Tracy og jeg kommer vekk fra hverandre i mange år, forteller hun Aimee. Tracy kom inn på skole og ble danser, men jeg ble «gotter», inntil jeg fant ut at jeg måtte studere. Moren ble ikke imponert da jeg dro for å gå på høyskole i tre år, vi kranglet og ble uvenner. Moren fikk en høy utdannelse, det hun jobbet hard med som voksen. For henne var det en selvfølge at jeg utdannet meg.

Aimee skal starte skole for piker i Afrika ,i Senegal «Det rosa huset», hun ordner lokaler og lærere ved hjelp av folk der nede. Hun pøser på med penger, det er fint så setter vi folk i arbeid, - utdanning for jentene, mente hun. Jeg drar ned dit mange ganger, og registrerer at ting ikke alltid blir slik man trodde. Midlene forsvinner på vegen og man kan ikke styre et folk. Det er også uro i folket som ikke har de samme forventningene og tradisjonene som vi har.
Afrika, og åpning av skolen, med den merkeligste barne-paraden jeg noen gang har hørt om....mye refleksjoner over u-hjelp, de som drar over havet- båtflyktninger osv.

Men da Aimee adopterer et lite nyfødt barn, blir det en skikkelig kontrast i fortellingen. Dette liker ikke fortelleren …..det må du finne ut av selv, hva som skjedde, les boka!
 (Mange likhetstrekk hele vegen mellom Aimee og Madonna, tenker jeg.)

Moren ligger for døden på et hospits, hun har vært den pågående lokalpolitiker og feminist hele sitt voksne liv. Men, nå har hun ingen som støtter henne, når hun ligger nede, folk forlanger og forlanger at hun skal ordne opp. Mobilen har hun gjemt.

Dette er en lydbok på ca.13 timer og det er de basale ting i livet som kommer opp gjennom hele boka. Vi ønsker alle å skaffe oss utdanning, penger, leilighet, familie og ha det godt. 

Er det de samme kravene like over alt i alle klassesamfunn og land? 
Kan vi dytte penger, datamaskiner til Afrika og tro at alt ordner seg? 
Religion, kan vi knipse med hendene og si se her…..

Forfatteren peker på utrolig mye viktig, den handler om de store linjene i verden. Hvordan vi kan omgås og hva er lykke, og vellykkethet? 
Handler det om man er hvit, brun eller svart?
Kan vi endre andre folk, ved og ikke akseptere andres form for levesett.
Mye spennende og aktuell tematikk blir tatt opp.

Fortellerteknisk, litt mye hopp og sprette, som blir en bagatell etterhvert når man kommer inn i stilen.

 Jeg fikk absolutt lyst til å lese mer fra denne forfatteren, spennende dame!

Om forfatteren:
Denne boka er ganske så selvbiografisk når man går å ser på Wikipedia: Zadie Smith, født 1975 er født Sadie, i England oppvokst i et arbeiderstrøk. Moren hennes er fra Jamaica og kom til England i 1969, Faren er engelsk, med et ekteskap bak seg, så hun har to halvsøsken, en søster og en bror. Som barn var hun begeistrer for dans, særlig steppdans, som i boka.
Hun har skrevet en rekke betydningsfulle romaner; særlig  hennes debut, "Hvite tenner"  (2000). I 2003 ble hun inkludert i det britiske litterære tidsskriftet Grantas liste over de tyve beste unge forfattere. (Hentet fra Wikipedia)

Lest av Fanny Vaager, bra!

Utgitt på Lydbokforlaget, 2018
Oversatt fra engelsk av Hilde  Stubhaug
Spilletid ca. 13 timer
Lytteeksemplar

Andre som har lest boka: Tine 


Tre bilder jeg har tatt i Tanzania.
Rytme og glede lyste det av disse!

 
 Hun må passe lillebroren på dagen, tatt på Zanzibar. 

Unge jenter, lurer på hvilken  krav og drømmer de har.....